Fant gleden i et fellesskap

Fant gleden i et fellesskap

For noen år siden jobbet han 17 timer dagen på en steinfabrikk, og hadde lite å se fram til. I dag gleder Hojat (18) seg til å fortsette med livet sitt.

Afghanske Hojat kom til Norge i 2014. Da hadde han reist i over et år. Underveis sov han ute, i snø og regn, i fremmede land hvor han ikke snakket språket. Det var skummelt og slitsomt, og det satt spor. Men til slutt kom han til Norge, og fant mennesker som hjalp han skape seg en ny tilværelse.

Fra blodslit til ensomhet

Hjemlandet hadde han forlatt noen år før han la ut på reisen. I to år jobbet han på steinfabrikk i Iran, blytungt arbeid fra grytidlig på morgenen til klokken tolv på natten. Hele tiden med vissheten om at han når som helst kunne bli arrestert, utsatt for vold og sendt tilbake til Pakistan, hvor han hadde slekt.

Da han til slutt endte opp i Norge var det meste fremmed for han. Han ble sendt til et lite sted i Nord-Norge, hvor han endte opp med å bo i to år. Hojat var ensom, uten familie og nesten uten venner. «Vanlige» nordmenn utenfor systemet traff han nesten aldri, forteller Hojat.

- I begynnelsen var det ganske skummelt. Alt var nytt, og jeg kjente nesten ingen. Hadde ingen å prate med, heller ikke om det som hadde skjedd meg i løpet av året jeg var på reise. Det var en tung tid.

I tillegg var han mye redd, siden politiet sa at han kanskje ville bli sendt tilbake til Bulgaria, et av de første landene han kom til i Europa. Der hadde Hojat, og en jevnaldrende gutt som han reiste sammen med, bodd under broer og på parkeringsplasser. Han ville ikke tilbake dit. Selv om han ikke hadde mye kontakt med nordmenn, virket de mer vennligstemte enn menneskene i Bulgaria. Heldigvis for Hojat fikk han en verge som hjalp han, og til slutt ble det bestemt at han fikk bli i Norge.

Fant gleden i et fellesskap
I Nord-Norge ble Hojat introdusert for fotball, og ble hektet. Drømmen er å få se favorittlaget Real Madrid på Santiago Bernabéu Stadion.

 

Ting lysner

Den lille nordnorske kommunen han bodde i, hadde lite penger til aktiviteter for de unge asylsøkerne som bodde der. Først da Voksne for Barn kom inn i bildet, løsnet det skikkelig for Hojat. Gjennom organisasjonen fikk han være med på leirturer, spille fotball, gjøre forskjellige kreative aktiviteter og møte andre i samme situasjon som seg selv.

Hojat flyttet etter hvert til Oslo, og fortsatte da å ha kontakt med Voksne for Barn, forteller han.

- Å møte de snille og hjelpsomme folkene i Voksne for Barn var veldig godt, i en tid da man var ung og ganske alene. Noe av det viktigste var at jeg fikk snakket om ting jeg har opplevd, og møtt andre som hadde opplevd lignende ting, som jeg kunne utveksle erfaringer med.

Lys framtid

For noen år siden jobbet Hojat 17 timer dagen på en steinfabrikk, og framtidsutsiktene var bleke. I dag går Hojat på skole, og jobber ved siden av. Han har lite fritid, men hjelper til på Voksne for Barns arrangementer når han kan. Nå gleder han seg til å fullføre videregående, og bestemme seg for hva han vil gjøre videre i livet, forteller han.

- Jeg gleder meg til å bli ferdig, og finne ut hva jeg vil bli. Men det er så mange muligheter, at det er vanskelig å bestemme seg! For fire-fem år siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle være i denne posisjonen. Nå gleder jeg meg veldig til fortsettelsen! 

Fant gleden i et fellesskap
Hojat ser ut over sin nye hjemby, Oslo. Tigeren foran Jernbanetorget er et naturlig møtepunkt når han skal treffe venner.

Les også om Patrick – han har mye å glede seg over

Les om Malin, hun gleder seg til å bruke erfaringene sine til å hjelpe andre

Adriane: Jeg brenner for å formidle

Undervisningsopplegg i anledning Verdensdagen for psykisk helse