En mamma forteller om hjelpen hun fikk hos Voksne for Barns rådgivere:

– Hva skulle jeg gjøre? Jeg var skjelven og fortvilet da jeg bestemte meg for å ringe. Og i andre enden møtte jeg et varmt og klokt menneske som ga meg den forståelse og støtten som jeg trengte for å gjenvinne trygghet i morsrollen.

"...Jeg tenker ofte med takknemlighet på mitt møte med Foreldretelefonen (som tilbudet het tidligere). Jeg var alene med datteren min som uttrykte frykt for fars sinne. Hun hadde samvær annenhver helg, og jeg kjente på ekstrem engstelse og uro hver gang jeg sendte henne av gårde. Jeg opplevde også far som tidvis ubehagelig, men hadde håpet det ikke ville ramme barnet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var skjelven og fortvilet da jeg bestemte meg for å ringe. Og i andre enden møtte jeg et varmt og klokt menneske som ga meg den forståelse og støtten som jeg trengte for å gjenvinne trygghet i morsrollen. Hun ga meg et tydelig råd om alltid å støtte barnets opplevelse, og aldri bagatellisere. Videre ble dette en ledetråd for meg. Jeg ble rådet til å holde på den nære kontakten med henne slik at hun var trygg på at hun kunne dele opplevelser med meg. Ut fra dette rådet klarte vi å balansere i dette sammen, datteren min og jeg. Jeg gjenvant en ro i samtalen og unngikk å havne i høykonflikt med far.  Det ble en krevende balansegang, og samtidig vet jeg i dag at det var det beste jeg kunne gjøre for henne. Jeg er evig takknemlig for at jeg tok den telefonen og møtte en klok fagperson med hjertevarme og ro og som ga meg denne viktige ledetråden. Noen møter i livet setter spor, og dette var ett av dem. Jeg har ofte tenkt på hvem hun var, og at hun skulle visst hvor viktig ordene hennes var den gangen, og samtidig er det fint å tenke på at sånn kan også menneskemøter være..."