Er sønnen vår deprimert?

Er sønnen vår deprimert?

Foreldrene er bekymret for 17-åringen som lyver om aktiviteter og interesserer seg mindre for skolen enn før, og er redd for at han har gått inn i en depresjon.

Henvendelse til Voksne for Barn:

Sønnen min er 17 år og går på videregående, han er en intelligent gutt og har hittil hatt gode skoleresultater. Han er også en ganske introvert person. Han har ikke noe sosial kontakt med andre på fritiden, annet enn kanskje på nettet, hvor han stort sett sitter. Han spiller litt, men ikke så mye.

Nå sier han at han er umotivert på skolen han gjør ikke så mye lekser noe som fører til dårligere resultater enn han kunne ha fått. Heldigvis går han til skolen hver dag.

Han har ikke villet delta på fritidsaktiviteter på flere år. Han lyver for meg og sier at han for eksempel har vært ute og syklet, når han ikke har det. Jeg føler at jeg ikke når inn til han og at all masing bare virker som kritikk.

Gutten min synes på sin side at jeg bekymrer meg for mye. Han sier også at han liker å være alene og at han er sliten etter å ha vært på skolen. Han har god kontakt med lillebroren og blir med han og faren ut på forskjellige aktiviteter. Han snakker også mer med pappaen, men han lyver til han også i forhold til leksegjøring.

Hvordan kan vi vite om han er deprimert og kanskje trenger hjelp? Hvordan skal vi spørre han om dette uten at han tar det som kritikk og trekker seg unna? Hvor kan vi eventuelt henvende oss for å få råd og veiledning?

Hilsen bekymrede foreldre

Svar fra rådgiver:

Hei, og takk for din henvendelse. Jeg leser ut av det du skriver at du har en stor omsorg for sønnen din og vil ham alt vel. For å ta det siste først, du antyder at han kan være deprimert og trenge hjelp. Depresjon kjennetegnes av flere symptomer. Det kan blant annet være:

  • Møter i mindre grad opp på skole/jobb
  • Endret matlyst
  • Søvnforstyrrelser
  • Irritabilitet og ofte en avflatning i følelseslivet.
  • Få ting gir glede
  • Vanskelig å konsentrere seg

Det kan være vanskelig å se en hel film, eller lese en bok, i det hele tatt er det vanskeligere å samle seg om noe, når en har det slik. Som du beskriver sønnen din har han ikke klare tegn på å være rammet av depresjon. Dersom du observerer tilkomne tegn på depresjon, som at han endrer atferd, for eksempel skoleskulk eller han avstår fra å gjøre ting som han fant glede i tidligere, kan bekymringen være mer berettiget. Da kan du i så fall ta dette opp med sønnen din, og er han enig i at han kunne hatt behov for hjelp, er fastlegen første instans, eller om det er helsesøster tilknyttet skolen hans. Noen kommuner har opprettet helsestasjon for ungdom som er gode på det med ungdom og psykisk helse. Der kan du som mor også henvende deg for å få konkrete råd til hvordan du kan nærme deg gutten din rundt dette temaet. Du kan også henvende deg til familievernkontoret der du bor for å få råd og veiledning.

Jeg synes også det er viktig å si at det er positivt at han har en god relasjon til broren og at han av og til gjør aktiviteter sammen med sin far. Ungdom, som alle andre mennesker har forskjellige behov når det gjelder sosial kontakt. Det er en fin balansegang å gå som forelder, det at man skal både se faresignalene ved en utvikling, og på den andre siden akseptere ulike måter å leve ungdomstiden på. Ikke alle ungdommer lever et aktivt sosialt liv, det trenger ikke ligge noen psykiske problemer bak det, men jeg støtter deg i å være oppmerksom på endringer i livsførselen.

Vennlig hilsen rådgiver i Voksne for Barn

Har du spørsmål eller bekymringer om barn eller ungdom? Kontakt oss!