Påvirker omsorgstilbud

Påvirker omsorgstilbud

Det språklige og kommunikative spiller en avgjørende rolle for enslige mindreårige asylsøkeres mulighet til å påvirke egen situasjon og hverdag.

Vi skal ha fest hver dag! sier Abdul insisterende. Han er en afghansk gutt på 14 som kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker for tre måneder siden. Han bor på et omsorgssenter for enslige mindreårige under 15 år, drevet av det statlige barnevernet, Bufetat, og det er her dette scenarioet utspiller seg. Det er ramadan, den muslimske fastemåneden, og Abdul ønsker, slik skikken er, å bryte fasten med et bedre måltid – iftar – etter solnedgang hver kveld. Han prøver å overbevise miljøarbeideren Trygve om at han og de andre muslimske barna bør få kjøpe inn tradisjonelle iftar-ingredienser fra den lokale «asiabutikken» til dette. Trygve argumenterer imidlertid med at det ikke er økonomi til at barna kan få kjøpe inn til et slikt ekstraordinært måltid hver kveld, og sier nei. Abdul prøver å forklare hvor viktig dette er for dem, han kommer med flere argumenter, blir mer og mer oppgitt og avslutter altså med dette – vi skal ha fest hver dag! Trygve blir ikke mildere stemt av det, tvert imot blir han tydelig irritert over det som for ham framstår som et krav om særbehandling og ekstravaganse. Han sier derfor blankt nei, og setter med det punktum for diskusjonen.

Denne lille episoden kan tjene som illustrasjon på flere av de små og store utfordringene enslige asylbarn møter når de kommer til Norge. Den illustrerer hvordan kultur og religion kan bli gjenstand for forhandling og også konflikt fordi mottaksapparatet muligens mangler kulturkunnskap – innsikt i sentrale aspekter ved barnas kulturbakgrunn, så som hvordan religiøse høytider som ramadan, praktiseres (Qureshi, 2005), eller den illustrerer hvordan mottaksapparatet mangler kultursensitivitet – faktisk anerkjennelse av barnas kulturelle preferanser (Eide, Qureshi, Rugkåsa, & Vike, 2009). Kanskje illustrerer episoden også det forskere beskriver som mottaksapparatets og omsorgsinstitusjoners manglende evne til partikularitet (Tronto, 2010) – det vil si evnen til å møte hvert enkelt barn på dets egne premisser, ved for eksempel å legge til rette for at barn som Abdul, som vil faste på tradisjonelt vis, får lov til det, sjøl om det ikke gjelder alle barna på en institusjon. Episoden illustrerer muligens også hvordan det helt reelt kan være vanskelig å imøtekomme barnas ønsker og behov fordi det ikke er økonomisk handlerom til det, slik Trygve argumenterer med. Endelig illustrerer episoden muligens også en underliggende norm om at disse barna skal være ydmyke og takknemlige: De er heldige som får komme hit til «oss», og de bør derfor være takknemlige og ikke kreve særbehandling.

Vår fortolkning er imidlertid at også det språklige og kommunikative spiller en avgjørende rolle i episoder som denne: Hva Abdul sier, med hvilke ord og formuleringer, og hvordan han sier det, med hvilken intonasjon, tempo, trykk og volum, og med hvilke gester og kroppsspråk, får avgjørende konsekvenser for hvordan samtalen forløper og ender: At han sier «vi skal ha fest», framfor eksempelvis «vi ønsker å ha fest» eller «vi kunne gjerne tenke oss å ha fest», og at han sier det på en insisterende måte, ser ut til å bidra til at Trygve blir irritert og avslutter diskusjonen med et blankt, kompromissløst nei. Slik får disse språklige og kommunikative aspektene avgjørende – og negative – konsekvenser for Abduls mulighet til å delta og medvirke: Det blir ingen videre samtale, og det blir ingen tradisjonell iftar for barna. I tillegg påvirker det muligvis relasjonen og samhandlinga mellom Abdul og Trygve mer generelt: Trygve får inntrykk av Abdul som en kravstor og insisterende gutt, mens Abdul oppfatter Trygve som kompromissløs og streng. Dette er selvsagt et dårlig utgangspunkt for en god og tillitsfull relasjon mellom dem, jf. Christie, Døhli og Eide som framholder at «Det er en nær sammenheng mellom hvordan barnet blir oppfattet av omsorgspersonene og hva slags omsorg barnet får».

 Påvirker omsorgstilbudDette intervjuet omhandler en artikkel  fra rapporten Barn i Norge 2017.



Rapporten kan bestilles her.