Å snakke om vold og overgrep

Å snakke om vold og overgrep

– Vi må slutte å si at vi skal ufarliggjøre en samtale om vold og overgrep, sier en av landets fremste barnepsykologer.

”Vi skal hjelpe barn slik at det er ufarlig å snakke om vold og overgrep”. Vi har hørt budskapet i mange ulike formuleringer tidligere. Men barnepsykolog Magne Raundalen mener det er en overfladisk formulering.

- Det kan være farlig for barn å snakke om vold og overgrep, sier han.

- Det kan få store konsekvenser, barn opplever trusler fra den som utøver volden eller overgrepet. Vi må slutte å si at vi skal ufarliggjøre en samtale om vold og overgrep, vi må leve i virkelighetens verden. Ofte har overgriper truet barnet, og det skal man være klar over.

Å snakke om vold og overgrepBarnepsykolog Magne Raundalen

Raundalen forteller at han derfor har tre hovedoverskrifter i møte med barn som er utsatt for vold og overgrep: Avdekke. Beskytte. Hjelpe

Hvordan snakke med barn?

Hvordan skal man da snakke med et barn om vold og overgrep, når barnet ikke får lov til å snakke om det?

– Først og fremst bør man snakke mer med barn. Barn får for lite samtale med voksne. For eksempel i barnehagen, hvis man ser på hvor mye den voksne snakker i uka og hvor mye barnet snakker til de voksne i uka, vil man bli overrasket over fordelingen. 

Det er flott at man leser for barna og har samlingsstund, men kanskje man kan ha et snakkehjørne også? Der kan barna få lov til å snakke om alt mulig, foreslår Raundalen. Han forteller at hvis man har mistanke om at et barn er utsatt for vold eller overgrep, skal man snakke med barnet om dette.

– Man kan fortelle en historie om et barn som opplevde noe som den voksne sa man ikke fikk lov til å snakke om. Og man kan konfrontere barnet direkte.

Raundalen har lang erfaring med å snakke med barn om vanskelige temaer. Han forteller at han har god erfaring med Emil i Lønneberget.

– For de minste barna har jeg prøvd ut denne historien i klasserommet, Emil som løper til ”Snikkarboden” for å unngå å få juling av faren som vil slå ham. Nå er det forbudt i Sverige og i Norge og i mange land, men det er faktisk noen som fortsatt slår barna sine. Og det er ikke lov. Og så har jeg en overgang til at Emils mor hjelper ham med å slippe unna faren, og da spør jeg: ”Men da slår han vel henne?”, men da roper de ”nei”. Og så snakker vi om at det er forbudt for pappaer å slå mammaer og også omvendt. Selvsagt. Men at det likevel skjer. Vi snakker også om at barna som har det utrivelig hjemme fordi mamma og pappa slåss, bør si ifra til andre voksne.

Tabubelagt tema

Vold og seksuelle overgrep er fremdeles vanskelig å snakke om.

– Det kan henge sammen med mange forhold. Kanskje først og fremst at det er ubehagelig. Det er ikke temaer vi har kultur for å snakke åpent til barn om, i alle fall ikke i skolen, sier Raundalen.

Å snakke om vold og overgrep

 

Han mener det er ubehagelig fordi det ofte vil dreie seg om mistanke, og dermed være en kilde til voldsomme motreaksjoner. Særlig hvis en tar feil.

– Barneombudet har sagt at foreldre må tåle å bli tråkket på tærne når vi skal beskytte barn mot vold og overgrep og tar feil. Jeg er selvsagt enig, det må foreldre tåle, sier Raundalen.

Også innad i familier kan det være spesielt vanskelig.

– Jeg spurte en kamerat om hva han ville ha gjort dersom han mistenkte sin svigersønn for å utøve seksuelle overgrep mot hans barnebarn. Han svarte: "Da ville jeg ha prøvd å få den tanken bort så fort som mulig. Det går ikke an at jeg mistenker ham." Det er en indre motstand i å gå inn og mistenke nære personer for ting av så alvorlig karakter.

Raundalen anbefaler at man søker hjelp fra profesjonelle ved mistanke i nære relasjoner.

Hvordan kan skolen prate med barn om disse temaene?

– Jeg kan i alle fall nevne to ting fra egen erfaring på ulike klassetrinn. Jeg starter ofte med hvordan hvert eneste barn, ja nesten hvert eneste da, er blitt laget. Og at det er et stort mysterium at noe som nesten er like vanlig som å gå tur skal være så vanskelig å snakke om. Mens vi snakker om hvorfor det er så vanskelig å snakke om, oppdager de selv at det er lett å snakke om, og da er veien videre åpen for at vi kan snakke sammen om vold og overgrep mot barn.

Forebygging i skolen

I FN-rapporten om vold og overgrep mot barn, den såkalte Pinheiro-rapporten fra 2007, anbefales alle skoler i FNs medlemsland å gjennomføre tre oppgaver, ifølge Raundalen. For det første blir de bedt om å delta i avdekkingen av overgrep og vold i barndommen. Det vil si i sine møter med barna på skolen og i samarbeidet med foreldrene. Dernest anbefaler FN at skolen skal undervise om temaet, gjerne ved hjelp av barnevernet om man finner det best. Hovedformålet med denne undervisningen er todelt: for det første å motvirke det sterke tabubelegget på temaet, dernest å åpne for at barn lærer å si ifra om de selv er utsatt. Det siste skolen blir bedt om å ta ansvar for, er faktisk å påse at utsatte barn som blir identifisert via skolen skal få den hjelp og oppfølging som de har krav på.

– Det var stor oppmerksomhet rundt dette den gangen, men det er først nå, 10 år etter, at Røe Isaksen har kommet med konkrete tiltak på hvordan å undervise om dette i skolen, sier Raundalen.

Å snakke om vold og overgrep

 

Han sikter til at regjeringen i høst kom med en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep. Blant annet skal det utvikles en ny nasjonal strategi for foreldrestøttede tiltak i kommunene, familievernkontorene skal få større kompetanse på vold slik at de kan hjelpe familier der det forekommer vold, og helsestasjonene skal få et tydeligere ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep. Det samme gjelder barnehager og skoler.

– For å sitere Kofi Annan i forordet til Pinheiro-rapporten: ”Det finnes aldri noen unnskyldning for vold mot barn, men den kan faktisk forebygges og forhindres”, sier Raundalen.

Avdekke vold og overgrep

Har man som lærer avdekket overgrep eller vold mot et barn, skal man ifølge Raundalen alltid øyeblikkelig rapportere til rektor.

– Sammen finner man ut av hva man skal gjøre videre. Jeg mener at det alltid bør forankres i barnevernet, og at man får råd ved å ringe til politiet. Det siste er meget viktig fordi politiet både er eksperter på å vurdere når nødvendig etterforskning bør finne sted, pluss at de har erfaringer med å beskytte den som har varslet, særlig hvis det er et barn som i dette tilfellet, sier Raundalen.

Han påpeker også at det barnet har fortalt, kan være vanskelig å bære.

– Når det kommer fram noe er det viktig å ha kunnskap om hvor tungt det er å få denne informasjonen. Man kan trenge råd og trøst, særlig den som oppdager det.

Holder seminar

Raundalen skal sammen med professor i pedagogisk psykologi, Jon-Håkon Schultz, holde kurs i regi av Voksne for Barn i Oslo, Trondheim og Tromsø i april. De to har skrevet boka ”Seksuelle overgrep og vold: forebyggende undervisning i skolen”, som vil være bakgrunn for seminaret.

– Heldigvis har vi et godt kunnskapsgrunnlag både om forekomst og hvordan man kan hjelpe når noe er oppdaget. På seminaret vil vi satse mye på praktiske eksempler – hvordan skal man snakke til en klasse, og hva gjør man når det kommer opp noe i en slik samtale? Hvordan skal man håndtere oppdagelser? Og vi tar gjerne imot anonymiserte case fra salen, sier Raundalen.

Les mer om kurset Seksuelle overgrep og vold - forebyggende undervisning her.

Du kan også bestille boken kurset er bygget på i nettbutikken vår.