Jobber for åpenhet

Jobber for åpenhet

Å skade seg selv kan regulere vonde følelser, men bare for en kort stund. Det erfarte May Hege fort. Nå jobber hun for at selvskading på snakkes om.

I tenårene fant May Hege en måte hun kunne rømme fra smertefulle følelser på. Om hun skadet seg selv med kutting eller brenning så fikk hun pause fra det som var vondt.

-  For meg var ikke selvskadingen å påføre meg smerte, men å prøve å rømme fra smerte. Selvskadingen var et forsøk på å lindre og regulere smerten jeg allerede følte. Selvskadingen gjorde at jeg en liten stund ble rolig og avslappet. Men det er viktig å poengtere at dette var veldig kortvarig. Det hjalp meg med å få en kontroll over meg selv hvis jeg følte at jeg mistet den. Det fungerte som følelsesregulering og overlevelsesstrategi i en vanskelig tid.

Se mennesket og ikke selvskaderen

Hun er opptatt av at selvskading må snakkes om. Det er mye tabu og skam rundt dette, tross at det antas å angå 10 prosent av ungdom. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordsforsøk. Dette har snudd. I dag ser betraktes selvskading mer som noe en gjør for å mestre og overleve en sterk følelsesmessig smerte.

- Mange har vanskeligheter med å snakke om selvskading, men åpenhet hjelper mye. Ved å snakke om dette håper jeg å bidra til at det blir større åpenhet blant ungdommene det gjelder, og ikke minst de voksne som møter dem.

May Hege er opptatt av barn og unges psykiske helse, og er aktiv i Voksne for Barn. Hun holder også foredrag om temaet selvskading, og råder deg som avdekker at noen skader seg om å bry deg og snakke med ungdommen.

- Ser man noen som skader seg, så er det noe som ligger bak. Ta deg tid til å snakke med vedkommende. Lytt, respekter og se mennesket, IKKE selvskaderen! Oppmuntre den unge til å søke hjelp om ikke du selv er den som kan hjelpe.

Tøff skoletid

Hun gikk alltid tidlig hjemmefra, så hun kunne komme seg gjennom hele skolegården før det kom så mange andre. For May Hege var skoletiden vanskelig.

- På grunnskolen ble det mye mobbing i form av utestenging og avvisning. Jeg var den stille og rolige som ikke gjorde så mye ut av meg. Jeg var mye alene, trakk meg unna. Til tider slet jeg med dårlig konsentrasjon. Men til tross for ekstrem mobbing klarte jeg på et vis å overtale meg selv om at gårsdagen ikke hadde skjedd, og at ting kom til å bli bedre neste dag. Men det gjorde det jo ikke. Likevel så gikk jeg ut av skolen med ganske lavt fravær.

- Var det ingen voksne som så hva som skjedde? 

- Om de ikke så, eller ikke ville se – kan diskuteres. Jeg tror man ser, men det går mer på om man vil eller våger å handle.

Tiden på videregående var heller ikke problemfri, men May Hege gjennomførte.

- I denne perioden ble det mye festing, men jeg kom meg da til slutt igjennom skoleløpet. Så tok jeg et år på folkehøgskole. Da kom jeg meg bort fra alt det negative her hjemme, men dette ble heller ikke et enkelt år.

På folkehøyskolen bodde elevene sammen, og det var ingen lett omstilling for May Hege. 

- Det var uvant å være oppi folk døgnet rundt. Jeg hadde jo som oftest vært alene. Rusen ble min venn også her, og jeg begynte å oppføre meg på en måte jeg ikke kjente, minnes hun. 

Ba om hjelp

Det hele toppet seg da hun begynte på høyere utdanning.

- Kroppen husker det hodet ikke vil. Jeg fikk angstanfall og hadde ikke mulighet til å  fullføre utdannelsen min på BI. Da skjønte jeg selv at jeg trengte hjelp, og jeg ba om det.

Møtet med hjelpeapparatet i kommunen ble starten på en lang prosess. Omkring 15 år og mange innleggelser på DPS skulle det ta før May Hege ble bra.

- Det var viktig å se og jobbe med det som lå bak. Selvskadingen var et symptom og man kan ikke bekjempe et symptom alene. En rekke uheldige hendelser hadde ført meg inn i en tung psykisk lidelse. I kommunen ble jeg møtt på mine premisser. Jeg opplevde stabilitet, tålmodighet, respekt og nysgjerrighet på meg som menneske. Jeg brukte også selvskadinga som en kommunikasjonsmåte så det var viktig å bruke tid på å bygge tillitt til de som skulle hjelpe meg.

Gradvis greide den unge jenta å sette ord på det som var vanskelig. Men, det skulle bli verre før det ble bedre. Nesten i et år holdt May Hege på med avspenningstrening, noe som var en veldig tøff prosess.

- Avspenningstreninga vekket mye vonde følelser og i den forbindelse hadde jeg en episode med mer alvorlig selvskading enn det jeg hadde hatt tidligere. Det skremte meg veldig, men det ble samtidig et vendepunkt. Det var som om jeg måtte kjøre meg helt ned før jeg klarte å snu.

Formidler håp

Hun forteller takknemlig om de gode hjelperne som har vært der uansett. Som har lyttet, sett og handlet. 

- Det er jo slik at blir man såret og krenket gjentatte ganger så stoler man til slutt ikke på noen, og bare det å klare å snakke om alt brukte jeg noen år på. Det var viktig at alt gikk i mitt tempo, på mine premisser. Jeg brukte ikke medisiner eller andre ting for å dempe følelsene mine, og etterhvert turte jeg å føle fullt ut. Min historie ble godt bearbeidet og det resulterte i at jeg etter omlag 20 år sluttet å skade meg. 

May Hege understreker at den gode støtten hun opplevde fra enkeltpersoner i nettverk og hjelpeapparat var uvurderlig, men at det til syvende og sist er en selv som må gjøre den største jobben for å bli frisk. Hun har fått medvirke i å forme sitt eget behandlingstilbud, noe som har vært til stor hjelp. 

- Til alle som står i en lignende situasjon eller er pårørende vil jeg si: Ikke gi opp! Uansett hvor vanskelig det kan se ut på et tidspunkt så er det mulig. Jeg tror at den dagen jeg godtok min egen situasjon, og at det kom til å ta tid, var avgjørende for meg. Samt at jeg underveis gjorde et miljøskifte. Da fant jeg også en kjær hobby som ga meg glede og inspirasjon uansett hvordan jeg hadde det. Det betød mye for meg, avslutter May Hege som håper egen åpenhet kan inspirere noen til å gi eller oppsøke hjelp.

FAKTA OM SELVSKADING

Undersøkelser tyder på at ca 10 prosent av ungdommer i 15-16 årsalderen har skadet seg selv en eller flere ganger. Kutting og risping er typiske eksempler på selvskading, men det kan skje på mange andre måter. Alvorlighetsgraden og intensiteten varierer fra person til person.

Kilder. Ung.no og selvskading.info

Ønsker du noen som kan formidle brukererfaring?

I Voksne for Barn har vi mange frivillige som har erfaringer og kunnskap som de gjerne deler for at alle som møter barn, unge og familier i sitt arbeid skal bli enda bedre i den jobben de gjør. Noen av dem holder foredrag basert på eget liv og egne erfaringer og deler sine tanker om hva som er til god hjelp og støtte i vanskelige livssituasjoner.

Les mer om formidling av brukererfaring