Undertrykker egne behov

Undertrykker egne behov

- Ingen barn vil være brevduer med gule lapper i mellom foreldrene, sier Hanne Cook Hope i Voksne for Barn. Hun mener vi må lytte mer til skilsmissebarna.

Hanne Cook Hope mener vi må ta oss bedre tid til å lytte til skilsmissebarna, kanskje særlig de som sier at alt går bra. Hver dag blir det cirka 80 nye skilsmissebarn i Norge i følge tall fra Statistisk Sentralbyrå. Tre av barna i statistikken er jeg som intervjuer selv mamma til.

- For de fleste av disse barna går det heldigvis veldig bra, forteller Hanne. Hun er fagkoordinator i Voksne for Barn, og med sin erfaring på skismissefeltet nesten må sies å være organisasjonens «ekspert». Hun holder foredrag om "Når mamma og pappa skilles" og underviser helsesøstre, rådgivere og miljøarbeidere i å arrangere "Skilsmissegrupper i skolen". I gruppene samles barn med skilte foreldre for å sette ord på tanker og følelser, og å dele erfaringer. Pluss en viktig ting til, understreker Hanne:

- Vi hjelper barna å få plassert ansvar der det hører hjemme; hos foreldrene.

- Er det viktig?

- Ja, for barn er utrolig lojale.


I ”normale” skilsmisser
 

Det skal bli den røde tråden i intervjuet vårt. Barns lojalitet til foreldre kan, om ikke vi er oppmerksomme, føre til at behov blir undertrykt og oversett. For skilsmisse handler fremdeles først og fremst om de voksne.

- Mange blir sykemeldt i skilsmisseprosesser. Samtidig forventer vi at barna skal gå på skolen dagen etter at de har fått vite at mamma og pappa skal skilles, som om ingenting er skjedd, påpeker Hanne.

- Hva kan være utfordrende for barn som opplever ”normale” skilsmisser, hvor foreldrene samarbeider godt?

- Ofte at barna tar på seg ansvar for at foreldrene skal ha det bra. De er like glade i begge to, og  ”værer” om noen er lei seg. ”Stakkars mamma som sitter hjemme nå og spiser frokost helt alene.” ”Pappa ser så lei seg ut.” Og vi voksne er flinke til å si hvor mye vi savner dem. Det er godt ment, men kan gjøre ting vanskeligere. Barn tolker, og siden de sjelden blir tatt med i diskusjoner og samtaler, finner de sine egne forklaringer. Det gjør vi jo alle når vi får servert halve sannheter.

- Jeg kjenner selv på balansegangen. Skal jeg si til barna mine at jeg klarer meg fint den uka de ikke er hos meg? Forstår de at de likevel alltid er min førsteprioritet? 

- Du kan jo fortelle dem hva du gjør når de ikke er der. ”I helgen skal jeg være sammen med Eva og Petter, og vi skal … ” En del barn opplever at foreldrene ikke er foreldre når de ikke er hos dem. Hva slags liv har mamma når jeg ikke er der? Hvorfor er hun ikke tilgjengelig for meg da?

- Kan det være sårt for barn å se at mamma og pappa fortsetter livet uten dem?

- Ja, noen snakker om det.

- Hva skal man gjøre for å unngå at barna føler seg utestengt fra livene våre?

- Jeg tror det handler om kommunikasjon, og hvor barna er i sin egen prosess. Under en skilsmisse er gjerne den ene parten et hestehode foran den andre. Så får den andre forelderen beskjed, og det blir kaos. De siste som får vite om bruddet, er barna. Dermed er barna også sist ut med å begynne å bearbeide, og forstå. ”I går fortalte mamma og pappa at de skulle skilles. I dag flytter pappa ut. Det gikk litt fort,” var det en som sa. Vi voksne tenke litt kort noen ganger, mener Hanne.

- Og så beroliger vi oss selv med at ”det går greit”, selv om det kanskje ikke gjør det. Men i og med at vi spør så lite, føler ikke barna at de kan spørre heller. I tillegg er de å redde for å såre, eller si noe feil. Igjen tilbake til barns lojalitet, sier hun.

- I situasjoner hvor foreldre samarbeider godt, er det også en del barn som venter på at alt skal bli bra igjen.

- At foreldrene skal bli sammen igjen?

- Ja. Krisa kommer ofte når den ene finner seg en ny partner.

 

En ny kjæreste

- Sett fra barnets ståsted, hva kan være trøblete når mamma eller pappa får seg kjæreste?

- Igjen avhenger det av hvor barnet er i prosessen med å akseptere sitt nye liv. Mange ber om tid. ”Ikke gå for fort fram.” Og så sier de: ”Jeg vil ikke ha en ny mamma eller pappa. Ett sett foreldre er mer enn nok, ikke tro at vi skal bli en ny kjernefamilie” – selv om det kan være gøy med mange besteforeldre, og helt ålreit med en ålreit stemor.

Hanne ler litt:

- Vi blir jo alle idioter når vi er nyforelska. Vi mister jo gangsyn, for vi har så lyst til at alt skal bli bra. Snakk med barna om det! De tåler at du er ærlig, hvis de samtidig får si noe om hva de tenker og føler.

Hun viser til Voksne for Barns hefte hvor skilsmissebarna selv kommer til ordet; ”Kjære mamma og pappa”, og sier at barn først og fremst vil bli hørt.

- Noen synes for eksempel det er kjempeslitsomt å bytte hjem annen hver uke. Vi kan jo prøve selv! Foreldre som gjør det, orker som oftest ikke så lenge. Det finnes mange ulike løsninger, bare man er lydhør overfor barnet. ”Det er mye bedre etter at jeg ba om å få bo fjorten dager hos hver,” var det en som sa. ”Jeg bruker en uke på å roe meg, og så har jeg en uke på å være på plass.”

- Andre utfordringer, eller ønsker, barna forteller om?

- Mange vil at omgivelsene skal få vite hva som har skjedd. I barnehagen og på skolen er de også tydelig på at de vil ha beskjed, så de kan være et stabilt sted i en ustabil periode. Da kan de også forstå bedre om barnet endrer adferd, og være overbærende om gymtøyet eller matteboka blir glemt for n’te gang på en måned.

 

Foreldre som ”bruker” barn i konflikten

- Det var de ”normale” skilsmissene. Verre er det når foreldrene ikke klarer å samarbeide, og barna blir stående i konflikten. Noen blir til og med brukt av foreldrene, til å såre hverandre. Kan du være så snill å si at det er uvanlig?

- Ja, det er sjeldent. Nå snakker vi om de store konfliktsakene, og dem er det bare en liten prosentandel av. Studier viser at langt de fleste skilsmissebarn klarer seg utmerket. Samtidig er det en større andel skilsmissebarn som sliter med psykiske problemer enn andre barn. Det kan være skoleproblemer, utagerende adferd, depresjoner. Og det er tydelig at jo større konflikten har vært mellom foreldrene, desto mer problemer får barnet.

Noen saker ender opp i rettsvesenet.

- Foreldre kan krangle i flere år om fordelingen av barna. Noen ganger blir det så ille at det går utover deres evne til å være gode nok foreldre. Det skjer faktisk at barnevernet blir koblet inn på grunn av at kranglingen i så stor grad går utover foreldrenes omsorgsevne. I sjeldne tilfeller har det gått så langt at barnevernet har sett seg nødt til å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertagelse, sier Hanne.

- Hva har skjedd da, tror du? Er det så sterke følelser av sinne, sjalusi, hat at foreldrene nærmest mister seg selv, og slutter å fungere som rasjonelle voksne?

- Jeg tror det. De kan ha vært høyst kompetente foreldre før dette skjedde, men ender likevel opp med å bruke barna for å få kontroll over, eller såre den andre. Da er det gått over stokk og stein. Som en jente sa: ”Når pappa vil ha meg er jeg ikke lenger den lille jenta hans. Jeg er trofeet hans.” For de er jo ikke dumme, disse barna.

- Budskapet til skilte foreldre er at konflikter må fikses opp i, for barnas skyld?

- Ja, definitivt. Jeg var en gang på et kurs hvor en jurist fortalte fortalte om klienter som kommer triumferende inn døra: ”Jeg skal ha en advokat. Her er meklingspapirene. Fiks det.” Sånn fungerer det jo ikke. En del advokatkontor har begynt å sende folk hjem igjen. ”Kom tilbake når dere har brukt meklingstimene deres. Det er ikke vi som skal fikse dette, det er ditt barn vi snakker om. Din største kjærlighet.”

- Er det også viktig å ikke tenke på skilsmissen som en kamp, med en vinner og en taper?

- Ja, foreldre som oppfører seg som motstandere kan nesten ødelegge barna. Noen sliter med stressreaksjoner langt inn i voksen alder.

Så selv om skilsmisse er en utfordrende tid, må vi klare å holde fokus på barna, advarer hun.

- Det er nå en gang vi voksne som har satt disse barna til verden, og så bestemt oss for å skille lag. En helsesøster jeg vet om begynner alltid foreldresamtalene med å spørre: ”Er det noe dere ikke er villige til å gjøre for barna deres?” Når konflikten tilspisser seg, sier hun. ”Husker dere hva vi snakket om i stad?” For alle vil jo si at det er ingenting jeg ikke vil gjøre for ungen min. ”Vel, da må du legge konflikten død. For dette går ut over barnet ditt.”

 

Det selvoppofrende barnet

- Vi hører mye om foreldres grenseløse kjærligheten overfor barna. I en skilsmissesituasjon er det gjerne barnas kjærlighet som blir synlig, i alt det de aksepterer. Alt de må finne seg i, inkludert mine egne, som flytter att og fram mellom faren og meg hver eneste uke. Det stikker litt i hjertet de gangene jeg skjønner det kanskje er mer slitsomt enn de gir uttrykk for.

- Dere må snakke om at ingenting av dette er barnas skyld. ”Jeg lurer på hvorfor dere skilte dere. Hvis jeg hadde vært snillere, gått mer ut med søpla, eller tatt vare på lillesøster, hadde dere kanskje ikke kranglet så mye?” Sånn tenker barn. En i heftet «kjære mamma og pappa» sier: ”Men hva vet jeg, dere lovte at dere skulle fortelle meg det når jeg ble eldre.” Og så vet du ikke en gang når du er gammel nok. For det har man ikke snakket om, sier hun litt oppgitt.

- Og hvis mamma eller pappa er lei seg, kan barna føle at det ikke er plass til deres egen sorg. ”Jeg kunne ikke være lei meg når pappa var så lei seg,”  var det en som sa. Da blir de i stedet det greie barnet, det snille barnet, hun som prøver å få situasjonen på plass. I harmoni. Og det er et kjempestort ansvar for et lite barn.

- Likevel er de lojale?

- Ja, smiler og har det tilsynelatende bra. De gjør alt for å glatte ut og dekke over.

- Hvorfor blir de ikke sinte, disse lojale barna?

- Noen blir det. De kan ta det ut i puberteten, eller få problemer i ungdomstiden, svarer Hanne.

- Trenger foreldre som går igjennom et brudd å bli minnet om, eller få opplæring i, hvordan vi skal gjennomføre et brudd på barnas betingelser?

- Ja. ”Det går så fint, vi samarbeider så godt,” hører jeg foreldre si, men har dere snakket med barna om dette ”gode” samarbeidet? ”Vi feirer jul sammen hvert år.” Men som en gutt sa: ”Hver jul trodde jeg at de skulle bli sammen igjen, for vi var one big happy family. Men så kom første juledag, og så dro pappa.”

- Skuffa hvert år?

- "Same procedure as every year..." En stemor dekket halve bordet med sitt juleservice, og den andre halvparten med hans juleservice, i det som var en god tanke; vi er sammen om dette. Men hvordan oppfatter barn det? Her skal jeg sitte, på denne siden hører jeg til. Jeg har bare halve bordet, halve jula er min. Sånne situasjoner oppstår fordi vi ikke tenker, og ikke snakker sammen. Igjen tror jeg det handler om kommunikasjon: Ta med barna på råd, selvfølgelig ut ifra alder. Barn vil ikke være med på alle avgjørelser, men de vil si noe om hvordan det oppleves for dem.

 

2. november kan du høre Hanne på kurset "Skilsmissegrupper i skolen"

 

 

Hannes 3 tips til nyskilte og nyforelskede 

1. Ikke flytt nye mennesker inn i huset med en gang, vær sikker på at dette er noe du går for.
2. Gi barn tid til å bli kjent med dette nye mennesket, et menneske du kanskje har kjent lenge.
3. Sørg for at barna får vite om det nye forholdet fra deg. Ikke andre, og absolutt ikke fra sosiale medier. 
 

Når mamma eller pappa blir sjalu

- Du har vært inne på dette med nye kjærester. Hva om den ene parten føler seg forsmådd og kanskje sjalu på eksens nye kjærlighet? Kan det føre til at barnet får problemer med å binde seg til denne nye voksenpersonen?

- Ja, for barnet kan kjenne seg som en overløper. Da trengs bekreftelse fra den forelskede forelderen om at denne personen ikke skal bli den nye mora eller faren din. En ny voksenperson å forholde seg til på en ålreit måte, kan mange barn gå med på – men over tid. Den forsmådde må signaliserer til barnet at det er greit. Her kommer tidsperspektivet inn. I rådgivertilbudet til Voksne for Barn har vi vært borti foreldre som flytter rett hjemmefra og inn i noe nytt. Det er klart det er heftig, sier hun. 

Likevel må man heve seg over sine egne vonde følelser, og for eksempel ikke snakke stygt om eksens kjæreste. Og samme hvor nyforelska man er, bør du prioritere tid med barna før du introduserer et nytt forhold, råder Hanne.

- Gå på kino, spis en pizza, sett av noe tid uten de nye familiemedlemmene. Og husk at for noen barn er skilsmissen sår i årevis. Hun kommer på et brev de fikk inn til Voksne for Barn nylig:

- Det var fra en 13 år gammel jente. Hun var 1,5 år da foreldrene gikk fra hverandre, nå bodde hun med moren og stefaren. Det fungerte bra. ”Jeg trenger bare at faren min ringer kanskje en gang i uka. Han ringer en gang i måneden.” Det var evigheter siden skilsmissen, men hun savnet pappaen sin! ”Jeg skjønner at han har ny jobb og ny familie, kanskje det er best at jeg bare kutter ham ut? Men jeg har halvsøsken der nede, hva skal jeg gjøre?” Barn bruker ofte mye lenger tid på en skilsmisse enn vi voksne gjør. Vi er ferdige med relasjonen, og går videre med livene våre. De er skilsmissebarn for alltid.

 

 

 
"Skilsmissegrupper i skolen" arrangeres i hele landet. De går over 6 skoletimer, og hjelper barn å sette ord på følelser rundt foreldrenes skilsmisse.
- Så de ikke legger lokk over dem, sier Hanne Cook Hope.
- For barn snakker ikke av seg selv, ikke en gang med hverandre. Barn som har gått i skilsmissegrupper oppgir at ”nå forstår jeg at jeg ikke er alene. Det finnes andre som også synes at dette er vanskelig. Jeg trodde det bare var jeg som ikke taklet det.” De får noen nye relasjoner som vet hva det handler om.
- På mine barn forsto jeg at det var viktig at DE fikk være i sentrum med sin skilsmisseerfaring, at de var hovedpersoner.
- Det er poenget, at barna får bearbeidet sin skilsmisse. Foreldre melder tilbake at barna er blitt tydeligere. I tillegg fanger skolesystemet opp en del barn som kanskje trenger mer hjelp, barn som har levd i konfliktfylte hjem over tid. Men for de fleste barna 6 timer med gruppesamtale nok, avslutter Hanne.
 

 

Les mer om: 

Kurs i å arrangere Skilsmissegrupper i skolen

Foredraget "Når mamma eller pappa skilles"