Barn og unge som nekter å gå på skolen - Skolevegring

Barn og unge som nekter å gå på skolen - Skolevegring

De fleste barn går på skolen frivillig og uten problemer, selv om alle har dager da de helst vil gjøre noe annet. Men hva når barna nekter å gå på skolen over en lengre periode? Da kan barna lide av "skolevegring", og ha behov for hjelp.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hva er skolevegring?

  • Skolevegring kan kjennetegnes ved at:Barnet har ugyldig  fravær fra skolen i minst to uker.
  • Barnet går på skolen, men forlater skolen i løpet av dagen.
  • Barnet har voldsomme reaksjoner forbundet med det å skulle gå på skolen. Dette kan vise seg som sinne, gråt, engstelse, ville protester eller frustrasjon.

Barn i alle aldre kan vise tegn på skolevegring. For å gjøre det enkelt bruker vi uttrykket barn også når det gjelder ungdommer.

Om en spør et barn hvorfor han eller hun ikke vil gå på skolen, kan de ofte svare med å si at de ikke liker seg, blir trist av å gå dit, føler seg ikke vel med det etc. De opplever at det å gå på skole medfører følelsesmessig ubehag i en eller annen form. Det er ikke uvanlig at problemet  begynner i det små med timefravær, men kan utvikle seg og bli så store at barna til slutt nekter helt å gå på skolen.

Synes du dette passer på ditt barn?  Da er det viktig at du tar kontakt med skolen eller noen i kommunen du har tillitt til for å snakke om bekymringen din. Det er også mulig å ringe Voksne for Barns bekymringstjeneste eller sende en mail dit.

Hvem rammes av skolevegring?

I utgangspunktet kan alle barn rammes. Det er heller ikke slik at de barna som er flinkest på skolen er mer skånet. De som har lærevansker er ikke oftere skolevegrere enn andre. Det er gjort lite forskning på området. Anslagene om hvor mange som er eller kan bli, skolevegrere, varierer fra 5 til 28%.

Risikofaktorer:

De som har forsket på skolevegring hos barn har sett at det gjennomgående er noen faktorer som går ighen. Disse risikofaktorene kan oppsummeres som følgende:

  • Rollemodeller som selv har negative erfaringer med skolen og som unngår situasjoner de er engstelige for.Mobbingog trakassering
  • Traumatiske opplevelser; dødsfall, samlivsbrudd, nye familiemedlemmer, familieforhold med fysisk og psykisk sykdom, vold og rus etc.
  • Stresshvor barn har følt seg overbelastet over lengre tid.
  • Personlighetstrekk som det å være forsiktig eller reservert

Barn takler overganger forskjellig. Det å begynne på skole kan for mange oppleves som en dramatisk overgang det er vanskelig å håndtere. På samme vis det å gå fra barneskole til ungdomsskole.

Det er viktig at de som kjenner barnet best, foreldrene, sier noe om dette i barnehagen og på skolen slik at man kan forberede seg i tilstrekkelig grad. Det å komme på besøk til skolen en periode før en skal begynne der kan for mange være en en god måte å forebygge på.

Kjennetegn hos barn som sliter med skolevegring:

Alle som sliter med skolevegring harubehagelige kroppslige reaksjoner. De vanligste plagene er: hodepine, magevondt, kvalme, skjelving, svetting, kortpusthet, ryggsmerter, brystsmerter og søvnvansker.

(De kroppslige reaksjonene er forårsaket av skremmende tanker som igjen fører til ubehag. De engstelige barna har liten tro på at de skal klare å hamle opp med en bestemt urovekkende situasjon. Mange knytter sin redsel til konkrete forhold; en lærer, brannalarm, det å måtte si noe høyt i klassen, være alene i friminuttene.
Noen har et stort behov for å få oppmerksomhet, og søker ofte intenst bekreftelse på seg selv. Ikke sjelden føler de seg alene, og forsterker dette ved å isolere seg.
Kontakten med jevnaldrende kan dermed bli svært liten. Andre er avhengig av å ha en bestemt venn tilgjengelig under hele skoledagen. Noen viser ekstrem hjemlengsel og frykt for bli skilt fra foreldrene. Disse barna vil ofte ringe hjem for å forsikre seg om at foreldrene har det bra og ikke har vært utsatt for ulykke eller sykdom.
Det som er skremmende, får stor oppmerksomhet. Angsten kan være høyst reell der foreldre ruser seg, lever i voldelige forhold eller er syke, men angsten kan også være urimelig i forhold til situasjonen.

 

Hvordan kan vi hjelpe?

Uansett årsak til skolevegringen, er det viktig å få barnet på skolen så fort som mulig. Dess lengre tid borte, dess verre å komme tilbake.

Snakk med barnet, forsøk å forstå (redslene) hva som ligger bak. Dersom du selv har dårlige erfaringer fra skolen og trår til for å beskytte ditt eget barn for å oppleve noe lignende, mister barnet muligheten til å mestre utfordringene selv. Vis at du tar barnet på alvor, si at du vil gjøre det du kan for å hjelpe. Vær tålmodig og tenk på tilbakeføringen steg for steg. Forskning viser at hjemmeundervisning ikke er veien å gåfor å hjelpe barnet tilbake til skolehverdagen.

Hvis du tror mobbing kan være grunnen, ta kontakt med skolen. Ansvarliggjør skolen, samtidig som du gjør ditt for å samarbeide. 

Hvis du tror grunnen til vegringen er at andre ting som PC spill, TV, besøk av besteforeldre o.l frister mer enn skolegang, ta bort godene og legg fram skolebøkene. Gi barnet oppmuntring og belønning for å gå på skolen. Gjør godene avhengig av skoledeltagelse. Tenk over om barnet har en favorittaktivitet som kan brukes som belønning for barnets mot og samarbeidsvilje.

Tror du depresjon og en dypereliggende angst er grunnen, så tål og tolerer barnets angst og nedstemthet. Dette betyr ikke at du skal hjelpe barnet med å unngå det det frykter. Du skal hjelpe, støtte og lede barnet gjennom det ubehagelige. All unngåelse bare øker angsten og følelsen av å komme til kort. Ved å få hjelp til å gå i gjennom vil barnet lære at det er det selv som har kontroll over angsten. Her ligger håpet. Vis barnet dette!

Gi positiv tilbakemelding på alt barnet mestrer, og også for å prøve. Etter de første samtalene hvor du går inn i barnets opplevelse av situasjonen, kan du begynne å gi realistiske motargumenter til de skremmende tankene. Avdramatiser! Ignorer uønsket atferd og repeterende engstelig kommunikasjon. Konsentrer din oppmerksomhet og ros omkring modig atferd.

Ved å legge strategier for avspenning kan vi hjelpe barn som er oppspilte og bekymringsfulle. En gåtur sammen, avslappende musikk, lesing eller avspenningsøvelser. Bevisst beroligende trening kan hjelpe for å redusere det skremmende  - også i framtidige situasjoner.

Det er viktig å forklare alle barn at noe angst og nedstemthet er en naturlig del av det å være menneske. Livet fører både ubehag og smertefulle opplevelser med seg, de fleste av disse må vi konfrontere. Å akseptere ubehagelige opplevelser er naturligvis ikke et mål i seg selv, men et middel til større livsutfoldelse og et rikere liv.

 

Vær et forbilde

Husk at du som forelder er modell for læring. Er du i en situasjon du selv er engstelig for, så gi åpent uttrykk for engstelsen. Vis barnet at du mestrer situasjonen, til tross for ubehaget. Et eksempel mange kjenner seg igjen i, er for eksempel ubehaget ved å presentere seg i en gruppe. Slike opplevelser kan du dele med barnet. Forklar at gjør man det som fortoner seg vanskeligofte nok, forsvinner ubehaget.

Angst i seg selv er aldri farlig eller skadelig! Men angsten og begrunnelser for angsten kan bli en ond sirkel som kan forårsake mye lidelse. Hvis du tror at du og barnet ditt har kjørt dere fast i en sirkel som det er vanskelig å bryte på egen hånd, ta kontakt med fastlegen. Her kan du få en henvisning videre til instanser som kan hjelpe dere med tilbakeføringen til skolen og til eventuell behandling.

Du kan også ringe Bekymringstelefonen Voksne for Barn, tlf. 810 03 940,  eller henvende deg skriftlig på www.bekymring.no. Både telefonen og mailtjenesten besvares av personell med barnefaglig erfaring og utdanning. 

Denne informasjonen er først og fremst tenkt i forhold til barn og yngre tenåringer. Eldre tenåringer kan ha mer komplekse årsaker til sin vegring; kjærlighetssorger, rus og dopproblemer, samt alvorligere psykiske lidelser.

Kilder: Ingul (2005); “Skolevegring hos barn og ungdom”Barn i Norge.Voksne for Barn Fredheim og Sållman (2007);Behandling av skolevegring, Foredrag 21.8.07 i Voksne for Barn. Neumer og Gere (2007);Smarte Foreldre. 1. arbeidsversjon Helseregion øst og sør