Barn og ungdoms egne opplevelser og tanker

Barn og ungdoms egne opplevelser og tanker

Barn og ungdom som har en psykisk syk forelder forteller her med egne ord hvordan de opplever å være pårørende. De har alle deltatt i en samtalegruppe for barn som har foreldre som sliter psykisk eller med rus.

Sitater og illustrasjon fra "Skriv for Livet!"  illustratør Bente Jørgensen

Pappa er som et barn…

Pappa er som et barn som er fanget i en voksen kropp.

Det ville tatt tid for ham å forstå hvordan jeg har det og hvorfor jeg deltar i en slik samtalegruppe.

Når pappa er syk holder jeg meg på rommet mitt eller søker tilflukt hos venner og kjente. Jeg unngår situasjonen.

Venner er en viktig brikke, ofte har jeg rømt til dem. Det er viktig å være trygg et sted.


Når ikke mamma tar medisinene

Det er vondt når mamma ikke tar medisinene sine, og jeg blir sliten av å passe på mamma som er psykisk syk. Jeg bekymrer meg for om hun er i form eller ikke – og kan tenke på det mye.

-      jeg forteller det ikke til noen voksne på skolen hvordan det er hjemme.

-      Det som gjør med mest glad, det er å være med venner.

Les hele "Skriv for Livet" heftet

 

Skulle ønske..

Skulle ønske at noen kom på uanmeldt hjemmebesøk for å se hvordan barna har det når foreldrene er syke. Man må snakke med barna også, uten at foreldrene er til stede, for barn er veldig lojale.

Flaut

Det er bare flaut å ta med noen hjem når pappa er psykisk syk – ekstra vanskelig er det å takle at han ikke tar medisinene sine alltid. Da blir alt verre. Da må jeg passe på lillesøstera mi og det blir jeg veldig sliten av.  Jeg bekymrer meg masse for pappa.

Jeg forteller ikke til noen på skolen – ingen stoler jeg på!

Råd til andre da? Fortelle til noen voksne.

Venner redder meg – jeg prøver å være mye med dem og hjemme hos dem.

 

”Vi er stemplet som den syke familien”

Det er vanskelig å forstå for andre, men mest er det vanskelig for oss som lever i det og allikevel ikke helt forstår.

Jeg føler meg så hjelpeløs. Jeg vil hjelpe, men jeg klarer det ikke alene. Jeg har en mor som er psykisk syk, det er på en måte hennes stempel. Det er også blitt et stempel for hvem min familie er. Alle vet hvem vi er der vi bor.

Når noen jeg ikke kjenner spør meg om hva foreldrene mine heter, svarer jeg bare et eller annet kødd. Det er ikke det at jeg skammer meg over foreldrene mine, jeg skammer meg over andre uvitende menneskers fordommer mot mennesker som ikke er ”normale”

Vennene mine har aldri forstått den byrden jeg bærer over skuldrene mine hver dag. Jeg tenker på mamma hele tiden, og jeg vet det er lite håp om at hun skal bli frisk.

Jeg skulle ønske Norge gjorde mer for å hjelpe dem som er psykisk syke. Å legge dem inn på psykiatrisk sykehus gjør ofte vondt verre.