Angst og redsel hos barn

Noe angst er helt vanlig hos små barn, og hva barnet er redd for kan variere. Men om angsten går utover barnets hverdag, er det viktig å søke hjelp.

VANLIG: Angst hos små barn er vanlig. Mange vokser fra angsten sin, mens andre har den hele livet. (Foto: colourbox.com)

Angst er en følelse, og en naturlig del av det å være menneske. Den er ikke farlig, men kan oppleves som ubehagelig. Angsten kan også være nyttig, den hjelper oss for eksempel til å være konsentrert, og til å prestere så godt som mulig.

Noe angst er en vanlig del av barns utvikling. Den kommer gjerne periodevis, som for eksempel separasjonsangst eller frykt for fremmede. Dersom det ikke hindrer barnet i hverdagen er dette ikke noe stort problem. Barn er forskjellige, også på dette området. Noen er engstelige, mens andre er tøffe og uredde.

Les også: Hvordan møter man barns følelser?

Noe angst er altså helt naturlig, men hvordan voksne håndterer barnets angst er allikevel viktig, og har stor betydning for hvordan angsten utvikler seg.

Tegn på angst

Angst hos barn kan vise seg på mange ulike måter. Et lite barn som er engstelig, kan være mer klengete enn vanlig og ha vanskelig for å gå fra foreldrene for å leke alene. Barnet kan vise frykt for andre mennesker, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til det. Barnet kan også blir ekstra medgjørlig når det føler seg avhengig av foreldrene.

Litt eldre barn kan bli engstelige for hvordan andre oppfatter dem. Barn utvikler sosiale evner, og evnen til å se seg selv utenfra i 4-5-årsalderen. I denne alderen kan barn forsøke å unngå situasjoner som for eksempel å snakke høyt i samlinger eller å møte nye mennesker.

Barn kan være redde for spesifikke objekter eller dyr og/eller bli skremt av egne tanker. Sist men ikke minst kan barn gruble og bekymre seg mye over ting i hverdagen, og ha fokus på en rekke ulike mulige farer. Hvis angsten blir mer alvorlig, kan det hende barnet får vanskeligheter med å sove, at det hele tiden roper på foreldrene, gråter, vil ha lyset på og lignende. Noen barn vil ikke lenger spise selv, eller de vil ha «babymat» i stedet for vanlig mat.

Spesielt hos de små barna kan angsten komme til uttrykk gjennom fysiske plager som vondt i hodet eller i magen. Om det ikke finnes noen naturlig årsak til disse plagene, og de vedvarende over lengre tid, bør du være ekstra oppmerksom.

Fobier

En forbi er angst som ikke går over, og som har blitt panikkartet. Et barn som har angst for gressklippere, holder seg unna når det ser dem, men hvis det har utviklet seg til en fobi, kan barnet være redd for å gå ut i hagen, og det kan bli redd når det ser bilde av en gressklipper, eller hører at noen snakker om å klippe plenen.

Noen ganger arver barn fobier fra foreldrene sine. Dette er ikke genetisk, men noe barnet lærer. I plagsomme tilfeller kan det være lurt at foreldrene søker hjelp for å kurere sin egen fobi, for å unngå å overføre frykten til barnet.

Ikke press barnet

Ikke press barnet til å nærme seg det hun er redd for hvis hun har angst. Den beste måten å overvinne angsten på er for barnet å erfare at det han eller hun er redd for ikke er farlig. Det er allikevel viktig at dette får skje i barnets eget tempo. Du kan prøve, på en forsiktig måte, å vekke barnets nysgjerrighet, men utsett det aldri for press ved for eksempel å tvinge det til å nærme seg et dyr det er redd for, det gjør ofte bare vondt verre.

Er barnet ditt svært forsiktig er det viktig å vise at du synes hun er bra nok som hun er. Ikke tving en 4-5 åring til å overnatte hos venner om barnet er redd for det, men litt forsiktig press, kombinert med mye ros og oppmuntring, kan hjelpe barnet å overvinne problemet.

Frykt eller angstproblemer hos mindre barn forsvinner som regel av seg selv uten at noen form for behandling er nødvendig.

Les også: Ikke la barna velge

Noen tips

  • Godta barnets redsel, uansett hvor uforståelig og ubegrunnet den er. Trøst og sympati er like viktig selv om barnets angst ikke har rot i virkeligheten.
  • Unngå å bli irritert på barnet.
  • Aksepter barnets følelse, men gi samtidig forsikringer om at det ikke er noen grunn til engstelse.
  • Ikke unngå situasjoner barnet synes er skremmende, det sender signaler om at barnet faktisk har grunn til å bekymre seg, og at du ikke tror at barnet takler situasjonen. Over tid vil det gå ut over barnets selvfølelse.
  • Fortell at det ikke er farlig, at du selv ikke er redd, men at du forstår at det kan være skremmende.
  • Fortell om en gang du har vært engstelig, og hva du gjorde for å bli mindre redd. Snakk sammen om hva barnet selv kan gjøre for at det skal bli mindre skremmende.
  • Gi masse oppmuntring og ros for hvert framskritt barnet tar.
  • Gjør det du kan for å skape trygghet og forutsigbarhet.

Når bør man søke hjelp

Mange vokser fra angsten sin, mens andre har den hele livet. Hvis barnets angst er så sterk at den åpenbart begrenser barnets livsutfoldelse og livskvalitet, er det på tide å søke hjelp.

De fleste voksne med angstlidelser har hatt dette siden de var barn, derfor er det viktig å søke hjelp tidlig ved mistanke om en angstlidelse. Ubehandlet kan angsten forsterkes og bli en kronisk lidelse, samtidig som dette går ut over barnets utvikling. Det finnes effektive behandlingsmetoder for frykt og angst, der man lærer barnet å mestre situasjoner hun er redd for.

Du kan ta kontakt med helsestasjonen din eller med barnets fastlege.

Sjekk ut bokserien «Psykologi for barn» om du vil forstå og hjelpe barn med ulike utfordringer.