Angst hos de minste

Angst hos de minste

Noe angst er helt vanlig hos små barn, og kan være aldersadekvat. Men om angsten går utover barnets utfoldelse i hverdagen er det viktig å søke hjelp.

Små barn kan oppleve flere typer angst. Hos barn i alderen fra seks måneder til tre år er det å oppleve frykt og redsel vanlig og aldersadekvat. Det kommer oftest til uttrykk som separasjonsangst eller angst for fremmede. De kan også for eksempel være redd for dyr, eller ting som lager høy lyd.

Barn kan vise tegn på angst fra ettårsalderen, og de aller fleste har tilløp til ulike former for angst i perioder. Dersom det ikke virker sterkt inn på barnets livsutfoldelse i hverdagen er dette ikke noe stort problem. Barn er forskjellige, også på dette området. Noen er engstelige, mens andre er tøffe og uredde.

Angst er en følelse. Den er ikke farlig, men ubehagelig. Utviklingsrelatert angst er normal angst som kan oppstå i perioder og det kan variere hva barnet er redd for.

Tegn på angst

Angstlidelser hos barn kan vise seg på mange ulike måter. Et lite barn som er engstelig, kan være mer klengete enn vanlig og ha vanskelig for å forlate foreldrene for å leke alene. Barnet kan vise frykt for andre mennesker, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til det, og det kan også hende at barnet blir ekstra medgjørlig når det føler seg avhengig av foreldrene.

Litt eldre barn kan være redde for å bli vurdert negativt. Evnen til å se seg selv som et sosialt objekt utvikles i 4-5-årsalderen og barnet kan forsøke å unngå en rekke situasjoner som for eksempel å snakke høyt i samlinger eller å møte nye mennesker. Barn kan være redde for spesifikke objekter eller dyr og/eller bli skremt av egne tanker og utvikle tidskrevende og plagsomme ritualer som et forsøk på å hindre at skremmende ting skjer. Sist men ikke minst kan barn gruble og bekymre seg mye over ting i hverdagen, få kroppslige plager og ha fokus på en rekke ulike mulige farer.

Hvis angsten blir mer alvorlig, kan det hende barnet får vanskeligheter med å sove, at det hele tiden roper på omsorgspersonene, gråter, vil ha lyset på og lignende. Noen barn vil ikke lenger spise selv, eller de vil ha «babymat» i stedet for vanlig mat.

Fobier

Når vi snakker om en fobi, mener vi at frykten har festet seg og blitt panikkpreget. Den vil også være mer merkbar i hverdagen. Et barn som har angst for motorgressklippere, holder seg unna når det ser dem, men hvis det har utviklet seg til en fobi, kan barnet være redd for å gå ut i hagen, og det kan bli redd når det ser bilde av en gressklipper, eller hører at noen snakker om å klippe plenen.

Mange foreldre opplever at barn har fobier, de kan være redde for å gå inn i et spesielt rom. Slike angstreaksjoner har gjerne sammenheng med at barnet har opplevd noe skremmende her, for eksempel sett en nissemaske i kjellerboden. Det kan også føre til at barnet blir redd for å oppholde seg i de andre kjellerrommene, fordi kjelleren forbindes med noe ubehagelig.

Noen ganger arver barn fobier fra foreldrene sine. Dette er snakk om en sosial arv, der barnet har lært at for eksempel slanger er farlige. I plagsomme tilfeller kan det være lurt at foreldrene søker hjelp for å kurere sin egen fobi, for å unngå å overføre frykten til barnet.

Hva kan voksne gjøre

Det er viktig at voksne godtar frykten, uansett hvor uforståelig og ubegrunnet den er. Trøst og sympati er like viktig selv om barnets angst ikke har rot i virkeligheten. Husk at også voksne kan kjenne irrasjonell frykt i enkelte situasjoner. Tenk på hva som eventuelt kan redusere stress i barnets hverdag, og gjør det du kan for å skape trygghet og forutsigbarhet.

Det er også viktig for deg som voksenperson å vise at det ikke er noen grunn til å være redd. Er barnet engstelig for torden, bør du understreke at du selv ikke er redd, selv om du forstår at det kan være skremmende. Hvis barnet trenger det, kan det for eksempel få ha soveromsdøren på gløtt. Aksepter barnets følelse, men gi samtidig forsikringer om at det ikke er noen grunn til engstelse.

Ikke press barnet

Ikke press barnet til å nærme seg det hun er redd for hvis hun har angst. Den beste måten å overvinne angsten på er for barnet å erfare at det det er redd for ikke er farlig. Det er allikevel viktig at dette får skje i barnets eget tempo. Du kan prøve, på en forsiktig måte, å stimulere barnets nysgjerrighet, men utsett det aldri for press ved for eksempel å tvinge det til å nærme seg et dyr det er redd for, det gjør ofte bare vondt verre.

Er barnet ditt svært forsiktig er det viktig å vise at du synes hun er bra nok som hun er. Samtidig trenger de gjerne litt herding, men det må gjøres varsomt. Ikke tving en 4-5 åring til å overnatte hos venner om barnet er redd for det, men litt forsiktig press, kombinert med mye ros og oppmuntring, kan hjelpe barnet å overvinne problemet.

Frykt eller angstproblemer forsvinner som regel av seg selv uten at noen form for behandling er nødvendig.

Når bør man søke hjelp

Det finnes effektive behandlingsmetoder for frykt og angst, der man lærer barnet å mestre situasjoner hun er redd for. Hvis barnets angst er så sterk at den åpenbart begrenser barnets livsutfoldelse og livskvalitet, er det på tide å søke hjelp.

Undersøkelser blant voksne med angstlidelser viser at dette gjerne har startet i barndommen. Det er derfor viktig å søke hjelp tidlig ved mistanke om en angstlidelse. Ubehandlet kan angsten forsterkes og bli en kronisk lidelse, samtidig som dette går ut over barnets utvikling.

Foreldre som mener at barnet deres trenger hjelp for sine angstproblemer kan ta kontakt med helsestasjonen, eller be fastlegen henvise barnet til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

 

Har du spørsmål om angst hos barn, eller hvordan du kan håndtere barns angst som voksenperson, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med våre rådgivere.