Etterlatt etter selvmord

Etterlatt etter selvmord

Barn og unge sørgende blir ofte oversett, forteller Eva Steinkjer som brenner for mer åpenhet rundt selvmord.

Eva Steinkjers egne erfaringer og møter med ungdom som etterlatte etter selvmord, er samlet i boka ”De glemte sørgende”. Hun mistet sin pappa i selvmord da hun var fire år, og har skrevet mye siden da. Det var da hun møtte fotostudenten Stine Tragethon at tekstene hennes ble til en bok. De har begge opplevd å miste sine nærmeste i selvmord og de føyer seg inn i en tung statistikk. Det gjennomføres mer enn 500 selvmord per år i Norge og man anslår rundt ti etterlatte per selvmord. Blant disse er det mange barn. Møtene med noen av disse barna har fått plass i ”De glemte sørgende” som ble utgitt i 2015.

-  Med boka vil vi bidra til at det å miste noen etter selvmord utvikler seg fra tabu til tema. Jeg tror og mener at barna trenger at voksne snakker, men på en måte som tar barna på alvor. Barna må ikke undervurderes, men heller ikke overvurderes. De ledende ekspertene på barnepsykologi  i Norge er klokkeklar på at barna skal få vite sannheten. Samtidig tenker jeg at det er viktig at de voksne er oppmerksomme på det barna da blir opptatt av.

Klassevenninnene visste ingenting

Eva Steinkjer fra Trondheim en av Voksne for Barns kompetente og engasjerte frivillige talspersoner. Hun har lang yrkeserfaring med barn og ungdom fra det offentlige, nå driver hun egen foredragspraksis med flere tema, blant annet barn i sorg og krise. Hun er utdannet pedagog med hovedfag i førskolepedagogikk med videreutdanning i estetisk veiledning og psykodramaterapeut.  

-   Du forteller i boka at du først fikk forståelse og begreper for følelsene dine da du ble voksen. Hvordan opplevde du det som barn?

-  Jeg har brukt mye tid på å nærme meg mitt eget ståsted og tror nå at jeg har mine "rene oppfatninger" som er troverdige nok for meg selv. Jeg flytta til en ny bygd da jeg begynte på skolen. Det ble unaturlig å dele erfaringer fra min tidlige barndom, selv om jeg visste at den var nokså annerledes enn mine venninners. Annerledes kan være synonymt med skam. Hele barndommen brukte jeg derimot erfaringen som en støtte for meg selv om at jeg "måtte være utrolig sterk," siden jeg levde og tålte å vokse opp uten pappa.

Eva forteller at hun derfor fnyste av bagateller. Det var ikke noe å bry seg om. Hun gikk raskt over i handlingsmodus og veien videre. Det at hun ikke stoppet opp og kjente etter hadde også en bakside…

-  Jeg lærte meg ikke å mestre vanskelige følelser som skuffelse, det å være lei seg og så videre. Etter hvert utviklet jeg en spiseforstyrrelse. Følelsene ble til mat, ser jeg nå i ettertid. Men, jeg husker også at jeg opplevde jeg meg veldig klok som barn. Jeg syns jeg var klokere enn de voksne. Men jeg hadde verken ferdighetene, erfaringene eller andre muligheter til å ta det ansvaret jeg opplevde at denne klokskapen medførte.

Og det er nettopp det hun håper at større åpenhet om selvmord skal hjelpe til - at barn møter voksne som våger å gå barnet i møte.

Minnearbeidet viktigere enn selvmordet

-  Det er viktig at etterlatte barn får en arena der de kan finne sine egne meninger om selvmord som fenomen, om døden og andre eksistensielle spørsmål. Til det trengs voksne som er undrende, lyttende og medskapere. Jeg har møtt unge voksne som forteller at læreren er den viktigste støttepersonen i et sånt arbeid. Det er derfor et tankekors om lærerne definerer psykososialt arbeid bort til andre, for eksempel helsesøster alene, mener Eva.

-  Du vektlegger at minnearbeidet er viktigere å fokusere på enn selvmordet, hva legger du i det?

-  Det kommer klart frem av sitatene til de unge vi portretterer i boka. Ingen av dem er så opptatt av selvmordet som sådan. De er mer opptatt av å ta vare på de gode minnene og bevare en relasjon til den døde. Tabulegging kan bidra til at barn opplever at det er farlig å snakke om selvmord. Hva som er farlig er kanskje ikke så lett å vite, siden det ikke prates, eller prates på måter som er vanskelige for barnet å forholde seg til. Av egen erfaring vet jeg nå at når det er farlig å snakke, utvikles ikke evnen til å fortelle om enkle ting. For meg har det for eksempel vært vanskelig å si ordet "pappa". De fleste barn snakker om familien sin på ulike måter. Da har jeg blitt stille.

For hennes egen del har dette gjort minnearbeidet vanskelig å gjennomføre.

-  Og jeg har ikke forstått det før den siste tida, selv om jeg bearbeidet hendelsen og pratet mye med mormor fra jeg var 17 år til jeg var nærmere 30.

Ved å ha fulgt fotograf Stines arbeid med portrettene til boka har hun sett at alle de etterlattes opplevelser er forskjellige. Men at det også finnes mye felles mellom deres og ikke minst hennes egen barndoms historie:

  • Samfunnets tabulegging og dermed påføring av skam og tilbakeholdelse.
  • Selvmord skjer i alle samfunnslag.
  • Selvmord kan ramme hvem som helst.
  • Barna og de unge har et ønske om å snakke om relasjonen og den døde.
  • Minnearbeidet er viktigere enn å fokusere på selvmordet.

På Voksne for Barns samling for organisasjonens frivillige, holdt Eva foredrag om ”De glemte sørgende”. Talspersonene er voksne som ønsker å gjøre en forskjell for barn i sitt lokalmiljø. Neste gang de møter et barn som er etterlatt etter selvmord har de fått verdifull innsikt og kunnskap. 

Bestill boka "De glemte sørgende" i nettbutikken

Etterlatt etter selvmord