Sorg i familien

Sorg i familien

Når noen i familien dør, snus livet på hodet både for voksne og barn. Oftest klarer man å støtte hverandre innad i familien, men av og til trenger man hjelp fra noen utenfra.

Å vise - samt å dele sorgen - er måter å komme nær hverandre på. Det er også en god måte å bearbeide sorgen på. Likevel kan man føle seg usikker på hvordan man skal møte barns sorg. Hvordan skal vi snakke med barn om døden og hvordan sørger barn? Hva skal vi svare på alle spørsmålene og hvor mye skal vi fortelle?

Alle barn – til og med de minste – har behov for å forstå. Det er ikke uvanlig at barn uten grunn tar på seg skylden for at noen dør. Derfor trenger de å få beskrevet hva som har skjedd og de har behov for å vite sannheten.

Barns sorgreaksjoner

Barn kan av og til reagere irrasjonelt når de sørger. De kan le eller bli sinte, sparke og slå. De kan fortelle makabre vitser eller oppføre seg krevende. Slike reaksjoner er en måte å beskytte seg selv på. Følelsene kan bli så sterke og ubegripelige at barnet ikke klarer å håndtere dem på annen måte.

Ulike aldre

Hvordan barn opplever døden varierer med alder og personlighet. 2-3-åringer kan for eksempel ikke forstå alt rundt et dødsfall. Seksåringer forstår at døden er definitiv. De kan bli svært redde og vil ha garantier for at andre nære voksne ikke dør. Eldre barn kan frykte at døden skal ramme dem selv.

Den beste måten å hjelpe barn til å bli trygge på, er å svare på spørsmålene så konkret som mulig. Forviss deg om at de forstår det du sier. Husk også at barn kan ha behov for å snakke om samme tema mange, mange ganger. Slik bearbeider de det vonde, skremmende og ubegripelige.

Vær sammen

Barn som mister et familiemedlem kan bli redde for at også andre i familien skal forsvinne eller dø. Det er derfor viktig med stabile forhold rundt barnet. Vær sammen så mye som mulig. Ikke send barnet til besteforeldrene. Barnet har behov for å delta i det som skjer. Det er gjennom de hverdagslige situasjonene vi har mulighet til å stille spørsmål og snakke sammen. Lytt til barnet ditt og la det tegne og leke ut sorgen. Hold også fast ved velkjente rutiner og husk at sorgen trenger pauser.

Hvor ærlig skal man være?

Et barn som mister en av foreldrene, trenger å bli overbevist om at ikke også den andre skal forsvinne. Du trenger derfor ikke svare helt ærlig, hvis barnet ditt spør om også du kommer til å dø. Risikoen for at begge foreldrene dør, er så liten at det er viktigere å dempe barnets angst enn å snakke helt korrekt. Som voksen bør også du spørre barnet ditt hva det tenker på og tror.

Hvis dødsårsaken oppleves som skamfull, bør likevel barnet få vite den. Men du trenger ikke å gå i detaljer, selv om du skal være ærlig.

Forvirrende uttrykk

En del uttrykk som vi bruker i forbindelse med døden, kan virke forvirrende for barn. For eksempel

”han sovnet inn” - kan få barnet til å tro at det er farlig å sovne.

”han gikk bort” - kan få dem til å tenke på hvor han gikk.

”vi har mistet henne” - kan få dem til å tenke at vi var ubetenksomme.

”hjertet sluttet å slå” - kan få barnet til å tro at hjertet kan slutte å slå uten videre og for hvem som helst.

”han var så lei seg og ville ikke leve lenger” - gir et signal om det er farlig å være lei seg.

”hun var så syk” - kan føre til at barnet blir redd for å være syk

”nå har han det bra” - kan få barnet til å undre om det er ille å leve.

Unngå derfor slike omskrivinger. Det er bedre å snakke konkret og saklig.

Å se den døde

Mange barn ønsker å se den døde – og det bør de få lov til. Men de skal ikke tvinges eller overtales. Hvis barn og unge skal se den døde, bør det skje i forbindelse med dødsfallet, ved sengen. Hvis den døde har spor av en dramatisk død, kan det være bedre å la barnet se et bilde av den avdøde enn den døde.

Begravelsen

Når noen nære dør, føler de fleste av oss at det er viktig å delta i en eller annen form for avskjed. Vi kan ta utgangspunkt i at det også gjelder for de fleste barn. Det beste er at barnet får ta avskjed på sin måte. Det gjør det lettere å forstå hva som har skjedd samt akseptere det. Ulike ritualer som å legge blomster på kisten, kan være spesielt viktig for barn.

I de fleste tilfeller er det godt for barnet å være med under begravelsen. De har også behov for å føle samholdet mellom alle de som sørger. Hvis de er godt forberedt og man forteller dem hva som skal skje, håndterer de oftest slike situasjoner uten problem. Ofte kan det være godt for barnet å komme til kirken en god stund før begravelsen starter for å se blomstene samt å få tid til å forberede seg og stille spørsmål. Hvis foreldrene ikke tar med barnet i begravelsen, bør de forklare barnet nøyaktig hva som skjer i begravelsen.

Hvis foreldrene sliter tungt, kan det være nødvendig at en annen voksen tar seg spesielt av barnet.

Ungdommer

En tenåring som mister en av sine foreldre, kan ofte opptre som om han eller hun takler det bedre enn de gjør. De avviser ofte tilbud om støtte og tror ikke at de sørger mye. Det kan ta flere år for dem før de har bearbeidet sorgen. De tar også ofte ansvar for å være den støttende i sorgen samtidig som de kan føle bitterhet fordi de ikke får sørget selv. Man bør derfor være lydhør overfor tenåringer.

Ofte får ungdommer et dårligere forhold til den av foreldrene som ikke dør. Alle negative følelser for den døde forflyttes til den gjenlevende. Det kan være vanskelig for foreldre å takle, men det kan hjelpe hvis du forstår at dette er en reaksjon på dødsfallet.

Barn fra andre kulturer

Hvis man har en annen kulturell bakgrunn, kan man ha andre sorgritualer enn de norske. Ritualene er ofte til hjelp, men kan samtidig være så annerledes at de er vanskelig å praktisere her. Så langt det er mulig, bør man få gjennomføre ritualene og begravelsen slik man ønsker. Barn som opplever sorg, bør få en støtteperson som kjenner kulturen, slik at barnet føler seg bekvem.

Be om hjelp

Ofte kan det være vanskelig for oss voksne å ta godt nok hånd om barna midt i vår egen sorg. Det kan virke utrygt for barnet. Det er derfor viktig at familien i en slik situasjon får hjelp, for eksempel av venner og slektninger. Det er foreldrenes ansvar at barna får den hjelpen de trenger. Et barn som har mistet en av foreldrene sine, kan ha et stort utbytte av nær kontakt med en voksen utenfor familien så kort tid som mulig etter dødsfallet. Hvis du ser at barnet ditt sliter over tid, eller får alvorlige problemer med å fungere i hverdagen, kan du be om råd og hjelp hos helsesøster, fastlege eller barne- og ungdomspsykiatrien. 

 

Har du spørsmål om barn og sorg? Våre rådgivere svarer på spørsmål om barn og unge fra foreldre og andre voksenpersoner.