Følelser rundt delt bosted

Følelser rundt delt bosted

Foreldrene til gutten på 12 har aldri bodd sammen, og det siste året har ikke sønnen villet snakke om hvordan han har det hos faren. Moren ber om råd.

Henvendelse til Voksne for Barn:

Sønnen min er 12 år. Faren hans og jeg skilte lag før han ble født. Han har alltid bodd fast hos meg, og hos faren sin annenhver helg og i skoleferier. Jeg og faren hans er veldig ulike, også når det kommer til barneoppdragelse. Fram til han var ti ville han aldri til faren sin, men jeg har vært nøye på at avtalene med ham skal opprettholdes. Det siste året har han derimot aldri klaget på å dra til faren sin, og det virker som de har et greit forhold.

Det som bekymrer meg er at alt er på farens premisser. Han får ikke delta på fritidsaktiviteter i helgene han er hos faren, selv om han gjerne vil, og faren holder ham gjerne hjemme fra skolen de fredagene han er hos ham. De tilbringer mye tid med omgangskretsen hans, som ikke nødvendigvis er noen jeg synes et barn bør tilbringe så mye tid med. Sønnen min har sluttet å fortelle hvordan han har det når han er der. Han avfeier alle spørsmål om noe er vanskelig og jeg kommer ikke lengre inn på ham.

Faren hans kan være ganske hissig, og er ofte både ufin og aggressiv mot meg foran sønnen vår. Han snakker nedlatende om både meg og min samboer til ham. Hva gjør dette med sønnen min? Er han så uberørt som han gir utrykk for?

Svar fra rådgiver:

Hei, og takk for henvendelsen.

De aller fleste barn har en veldig sterk lojalitetsfølelse til foreldrene sine, uansett livssituasjon. Barna får som regel også med seg mye mer enn man tror, til tross for gode forsøk på å skjerme dem. Mange barn som lever med skilte foreldre og delt bosted opplever en indre konflikt og et selvpåtatt ansvar for å "bevare freden" så godt som mulig mellom foresatte, eller også ønske å beskytte foreldrene sine gjennom å ikke dele hvordan de har det. Det kan oppleves vanskelig å svare på spørsmål eller fortelle om noe dersom de tror det kan tolkes slik at de tar parti med en av foreldrene, fordi de er glade i og lojale til begge to.

Du forteller at sønnen deres nå har et godt forhold til far, og det er flott at du har hjulpet til med å opprettholde regelmessig kontakt med ham opp gjennom årene. Jeg forstår at du stiller spørsmål ved kommunikasjonen mellom deg og far, og ut i fra hva du skriver er jeg enig i at dette ikke virker som den mest hensiktsmessige måten å ta opp ting på. Kanskje det kunne være en mulighet å spørre far om å avtale et samtaletreff hos familievernkontoret for å finne alternativer til hvordan dere to kan kommunisere bedre sammen slik at det ikke går utover gutten deres? Hvis du ønsker å kontakte nærmeste familievernkontor eller lese mer om hva de tilbyr kan du ta en titt her: http://www.bufdir.no/Familie/.

Du skriver også at sønnen deres er 12 år. Han står på bresjen til tenårene, og det er slett ikke uvanlig at følelser og tanker holdes mer tilbake fra foreldre enn før. For noen kan det være lettere å søke råd hos andre voksne som de har tillit til, som en tante/onkel, besteforelder, eller jevnaldrende venner. Helsesøster på skolen er også ofte en god samtalepartner, og noen helsesøstre leder i tillegg skilsmissegrupper på skolen hvor barna kan snakke sammen om felles opplevelser. Dette kan være lurt å undersøke, da det ofte er godt å vite at man ikke er alene om å gå gjennom ulike utfordringer.

Det er fint og viktig at du er bevisst på å ikke snakke negativt om faren hans mens han er tilstede, fortsett med det! Det viktigste gjennom denne tiden er at han vet at han kan komme og snakke med deg uten frykt for å bli "dømt", og at du er en god lytter. Kanskje du kunne fortelle at du ønsker å høre litt om hvordan han opplever hverdagen sin, både hos deg og hos far? Bli enig om et tidspunkt og sted for samtalen slik at han også kan forberede seg, og sett av god tid som er uforstyrret av for eksempel mobiltelefon, etc.

Fortell at du er bekymret og hvorfor du er det. Vær tydelig på at det dere snakker om ikke kommer til å bli brukt som "ammunisjon" mot far, eller tolket som "dislojalitet" overfor deg, at du er voksen, og både ønsker og tåler å høre hva han har på hjertet. Gi ham god tid til å svare og vær raus med ros og komplimenter, og anerkjenn ham gjennom samtalen. Du kan for eksempel spørre hva han selv tenker og føler om sitasjonen hjemme. Hva er bra? Er det noe hun ønske var annerledes? Er det noe du selv sier eller gjør som han opplever som utfordrende? Hva skulle han eventuelt ønske skjedde i stedet? Hvis han sier noe om situasjonen hos far, fortsett å lytte og undre deg, og la svarene komme fra ham om hva han tenker og opplever. Dersom han ikke ønsker å undre seg sammen med deg, eller svare utover "alt er fint", så fortell at han kan komme til deg når han skulle ønske. Spør om det er noen andre han heller ønsker å snakke med. Det kan være et stort steg å sette ord på ting han eventuelt har båret på.

Jeg vil anbefale deg å lese et hefte som heter "Kjære mamma og pappa". Det er erfaringer og tanker fra barn med skilte foreldre, og er en nyttig hjelp til å forstå hvordan barna har det. 

Dersom du ønsker flere tips om kommunikasjon med ungdom, vil jeg anbefale Mia Börjessons bok "Motivasjon, mestring og medfølelse - om å samtale med tenåringer". Den gir mange gode og konkrete tips og nøkler til gode samtaler.

Det er tydelig at du bryr deg om sønnen din og at du har hans beste i fokus. Fortsett å være en trygg og åpen havn, mens han beveger seg inn i et nytt og spennende kapittel av livet!

 

Har du spørsmål om barn eller unge? Kontakt våre rådgivere.