Gi sårbare barn et språk

Gi sårbare barn et språk

Hvordan kan vi forhindre at barn og unge radikaliseres og havner utenfor? Ved å gi dem et språk, og anerkjenne at erfaringene deres er viktige.

Det er hovedbudskapet fra Lill Salole, som har ledet arbeidet med veiledningsheftet ”Hvordan finne tilhørighet uten å miste seg selv? Identitet hos barn som vokser opp i flere kulturer”. Heftet gir råd om hvordan vi kan motvirke utenforskap og radikalisering av ungdom, og er finansiert av Politidirektoratets Tilskudd til kriminalitetsforebyggende arbeid.

Last ned veilederen "Hvordan finne tilhørighet uten å miste seg selv?" 

− Det finnes etter hvert en del tiltak med fokus på intervensjon og det å hjelpe folk ut av radikale grupperinger. Men på forebyggingssiden trengs det flere verktøy. Gjennom EXIT-programmet har Voksne for Barn gjort seg viktige erfaringer, blant annet at det å nå foreldrene har en veldig positiv effekt. Det har vi bygget videre på, forteller Lill Salole.

Hun er cand. polit. i psykologi og ekspert på barn som vokser opp i en migrasjonskontekst. Det første hun gjorde etter da hun ble engasjert til oppdraget, var å ta en titt på hva Voksne for Barn allerede har av kurs og tiltak rettet mot det å motvirke utenforskap.

− Det finnes flere fine programmer og kurs som gjør at man kan fange opp og hjelpe sårbare barn, som Zippys venner og Drømmeskolen. Med dette veiledningsheftet ønsker vi å sette fokus på flerkultur, krysskultur og identitet / tilhørighet. Ser man på forskning som er gjort på for eksempel unge som reiser til Syria og Somalia, dukker disse temaene stadig opp. Ikke alle, men en ganske stor andel av unge som reiser ut har en krysskulturell erfaring, og strever med identitet og tilhørighet. Temaene går igjen, men det finnes egentlig ikke verktøy på feltet. Før nå.

Sårbare barn er utsatte barn

Målet med veiledningsheftet er å hjelpe barn til å sette ord på erfaringene sine. Gi dem et språk, som Lill sier, og på den måten styrke selvfølelsen deres. For sårbare barn er utsatte barn.

− Vi ser at for eksempel IS har en utrolig god strategi på å fange opp de som strever krysskulturelt. «Hei, vi ser dere strever,» sier de. Og; «De vil jo ikke ha dere, se hvordan de behandler dere!» Hvis vi tidlig kan skape et mot-narrativ, kan vi kanskje være med på å forebygge utenforskap. Og Ikke minst, skape innenforskap.

Inkluderingsarbeidet kan ta utgangspunkt i Voksne for Barns veiledningshefte. Her finner du forslag til spørsmål å  stille barna, og ulike refleksjoner som er nyttige å ta med seg videre inn i samtalen. Hvilke temaer det er snakk om?

- Det er migrasjonspsykologi, forklarer Lill, som selv bodde i seks ulike land i Europa og Afrika før hun fylte 19.

- Hva gjør det med deg å flytte mellom land, eller at foreldrene dine har flyttet mellom land? Hva det vil si å bli utsatt for rasisme og diskriminering, og å føle seg annerledes? Hva gjør det med verdenssynet ditt at du føler tilhørighet til et annet land? Globale begivenheter kan føles veldig personlige for krysskulturelle barn, minner hun om.

Fokuset er gjennomgående på de krysskulturelle barnas ressurser.

 – Vi trenger disse barnas perspektiver for å klare å løse noen av utfordringene vi står overfor i dag. Og de unge trenger å bekreftelse på at erfaringen deres er verdifull. Veldig mye av det de hører om å ha en krysskulturell bakgrunn, er negativt. Og de har få rollemodeller i samfunnet. Pensum i skolen er stort sett basert på den nordamerikanske og nordeuropeiske malen, så de lærer lite om figurer som ligner på dem selv. Og dette er normativt. Derfor er det så viktig å få balansert opp med stolthet og kunnskap.

Sikter bredt


Håpet er at veiledningsheftet skal sette temaer knyttet til identitet og tilhørighet på dagsorden, både i storsamfunnet og i den enkelte familie. Så langt er det oversatt til fem språk (urdu, polsk, engelsk, somalisk og arabisk), og i tillegg til ordinær distribusjon, ligger det nedlastbart på Voksne for Barns nettside.  

− Verktøyene skal kunne brukes vidt og bredt på et forebyggende stadiet, for eksempel via helsestasjoner, i barnehager og på skolen. Når vi bruker begreper som ”radikalisering” og ”voldelig ekstremisme” tenker vi ofte på eldre barn, men forebygging av utenforskap og radikalisering begynner tidlig, sier hun.

Derfor er ikke heftet rettet mot en bestemt aldersgruppe. Refleksjonsspørsmålene passer nok likevel best for ungdommer. Overfor de aller minste barna kan man for eksempel ta utgangspunkt i noen av temaene som foreslås og illustrasjonene, foreslår Lill, som også tror heftet kan egne seg til bruk på foreldresamtaler og foreldremøter. Hun har allerede merket stor interesse fra fagfolk og andre som jobber med barn.

- Jeg tror det er en hunger etter løsninger, sier hun.

- Mye av det vi driver med, er å snakker om problemer. Nå trenger vi forslag til løsninger, og å slippe andre perspektiv inn i samtalen. Jeg tror mot-narrativet vi lengter etter, er de positive fortellingene. Historiene om det som er konstruktivt og ikke bare elendigheten.

Til slutt minner Lill om det som har vært ledesnoren under arbeidet med heftet, og som også er helt nødvendig for å lykkes i å motvirke utenforskap: Samtalene må forankres i de unges egne erfaringer.

- En retorikk på deres betingelser er mangelvare. Nå må de unge selv få lov til å definere hvem de er og hvor de hører til, uten at alle rundt dem skal plassere dem i en lukket og låst bås, sier hun – og legger til:

- Mange av disse ungene driver med forhandlinger – og det er jo det vi som samfunn trenger! Vi trenger så innmari deres strategier og perspektiver. Og nettopp ved å respektere, anerkjenne og myndiggjøre dem, kan vi kanskje få til det.