Brenner for formidling

Brenner for formidling

Adriane (18) ble mobbet så mye at hun mistet hele ungdomsskolen. Nå ser hun framover, og ønsker å bruke sine erfaringer til å hjelpe andre.

Mobbingen begynte allerede i barnehagen, og fortsatte barneskolen igjennom. Hun byttet skole, men til ingen nytte. Innen hun skulle begynne på ungdomsskolen hadde Adriane pådratt seg posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og to former for søvnforstyrrelse. Hun slet med sosial angst og panikkangst, og kunne våkne om natten av angstanfall. Alt som følge av mobbingen.

Adriane ble diagnostisert da hun gikk i sjette klasse, men fikk ikke skikkelig behandling før i niende klasse, forteller hun.

- Det var nok vanskelig å behandle noen som var så ung, samtidig som jeg var moden for alderen. Jeg hadde vært nødt til å bli «voksen» veldig tidlig på grunn av mobbingen. Løsningen ble en psykolog som hadde mye erfaring med PTSD, men som aldri hadde jobbet med barn. Det fungerte likevel bedre for meg, både fordi han ikke snakket til meg som om jeg var et lite barn, og fordi jeg stolte på han, forklarer Adriane.

Framskritt

Det første framskrittet var å bli diagnostisert. Bare det å vite hva hun hadde, og hva slags utslag det ga, var en lettelse i seg selv. Dermed kunne de også begynne å jobbe med problemene. Men Adriane er usikker på om hun noen gang vil bli fullstendig frisk. I fjor fikk hun et tilbakefall, og den sosiale angsten ble så ille at hun ikke turte å forlate hjemmet.

I dag har hun en psykolog hun føler hun kommuniserer bra med, og gjør stadig framskritt. I tillegg har hun funnet en ny måte å bearbeide opplevelsene sine på: Adriane holder foredrag og snakker med unge om mobbing. Hun har også skrevet en slags barnebok om mobbing, hvor hun forsøker å forklare hva som skjer når man mobber, og når man blir mobbet.

- Å bruke det jeg har opplevd til å hjelpe andre, gir meg mye glede. Man forsøker på en måte å snu noe vondt og vanskelig til noe positivt. Og vi må prøve noe nytt, for det er altfor mye mobbing. For min del hjelper det også å snakke om det. Hvis jeg merker at jeg hjelper andre, hjelper jeg også meg selv. Men jeg synes det er skuffende at det er så få skoler som vil at jeg skal komme og snakke om mobbing. Det virker som om mange ikke vil innse at mobbing foregår også på deres skole, at det fortsatt er tabu. Men, mobbing er overalt, hele tiden. Derfor må vi ha fokus på mobbing, og snakke om mobbing, hele tiden, fastslår Adriane.

Brenner for formidling
I fjor var angsten så ille at hun ikke forlot huset. Nå går det mye bedre med Adriane.

Vil hjelpe andre

Moren har vært en enorm støtte for Adriane, og for et par år siden meldte hun og Adriane seg som frivillige i organisasjonen Voksne for Barn. For 1,5 år siden ble Adriane med i organisasjonens Ungt Nettverk. Gjennom Voksne for Barn har Adriane blant annet deltatt på seminar med Utdanningsdirektoratet, hvor hun fortalte sin historie og delte sine tanker om konsekvensene av mobbing, og hva rektorer og lærere kan gjøre for å forbedre hverdagen til elever som blir mobbet. Hun skal også bidra som erfaringskonsulent for Institutt for Aktiv Psykoterapi, med håp om å bidra til at fremtidige psykologer er bedre rustet til å hjelpe barn og unge som har vært gjennom lignende ting som hun selv. Det gleder hun seg veldig til, forteller hun.

Drømmer om Sør-Korea

Adriane brenner for det å nå ut med budskapet sitt, men hun har også andre lidenskaper. Blant annet er hun svært opptatt av musikk og språk.

- Jeg elsker å synge og jobbe med musikk. Noe av grunnen kan være at musikk alltid har vært den tingen jeg kan være bedre enn andre i. Nøyaktig hvilken retning innen musikk jeg skal ta, vet jeg ikke ennå. Men jeg gleder meg til å finne det ut! Musikken førte meg også til interessen for språk; gjennom å høre på koreansk popmusikk fikk jeg lyst til å lære meg språket, og nå har jeg fått en lærer som hjelper meg med skriftlig koreansk også. Drømmen er å flytte til Sør-Korea en gang i framtiden.  

Vi har spurt unge i Voksne for Barns nettverk om hva som gir dem glede:

Patrick: Jeg har mye å glede meg til

Hojat: Jeg fant glede i et felleskap

Malin: Det hjelper å dele det vonde