Å snakke med barn om skilsmisse

Av Hilde Egge, helsesykepleier og prosjektleder

Tanken som lå til grunn for å sette i gang med samtalegrupper for barn som har opplevd samlivsbrudd, var at de skulle kunne snakke sammen om en erfaring de hadde felles. Det er imidlertid ikke så lett for barn å reflektere omkring egne følelser, opplevelser og erfaringer rundt sin egen hverdag og livssituasjon. Mange barn trenger å lære å identifisere og uttrykke egne følelser og behov, og de trenger hjelp til å sortere i forvirring og kaos (Kinge 2006). Gruppens fokus måtte derfor bli mer på utforsking av egne følelser og opplevelser, og metoder som kunne hjelpe oss til dette.

Til tross for at det foreligger mye forskningsmateriale på konsekvenser av skilsmisse både hos voksne og barn, er det lite av denne forskningen som er gjort med barn selv som informanter. (Gamst og Langballe, 1998; Tiller, 1988). Det har vært en generell oppfatning av at barn svarer
tilfeldig, misoppfatter og feiltolker, og har vanskelig for å skille mellom fantasi og virkelighet. Det har imidlertid skjedd en holdningsendring i forhold til dette, og barn ansees nå i større grad som kompetente informanter i forhold til sin egen situasjon (Prout og James, 1997).

Spesialpedagogene Christine Scott Berg og Lene Haugen foretok i sin masteroppgave: ”Brutte hjem – barns opplevelser av foreldrenes skilsmisse” (Spesialpedagogikk, nr. 10, 2005). Gjennomgående i barnas historier var en manglende forståelse for begrepet skilsmisse og hva som kunne være årsakene til denne: ”Å forstå egentlig … Jeg skjønte ikke at mamma skulle dra, jeg skjønte ikke hva skilt var, jeg skjønte ingenting” (jente, 10 år). ”Jeg skjønte ingenting. Jeg skjønte ikke hvorfor” (gutt, 11 år).

De uttrykte sorgreaksjoner ved foreldrebruddet og følelse av skyld. De fleste uttrykte et ønske om gjenforening mellom foreldrene, og tristhet over foreldrenes krangling. Psykososiale problemer og ansvarsfølelse overfor foreldrene under og etter skilsmissen var temaer som ble berørt av de fleste, det samme gjaldt venner og søsken som støttespillere og barnas mestringsstrategier. Nye familiekonstellasjoner berørte barna på ulik måte. Noen var opptatt av stemødre som snakket stygt om mammaen deres, andre av at de har to av alt og at det blir
to sett med ferier og bursdagspresanger, atter andre at det var forskjellige regler i de forskjellige hjemmene og ulik økonomi.

Alt i alt viste barna en stor evne til forsoning, dvs. at de ga uttrykk for å ha avfunnet seg med sin nye livssituasjon. Dette bekreftes i Hilde Lidèns forskningsrapport i ”Delt bosted for barn” (2007), hvor hun konkluderer med at barn og unge føler et stort ansvar for, og bidrar sterkt
til at livet skal bli bra for alle etter samlivsbruddet.

Alle barna som ble intervjuet i Berg og Haugens forskningsprosjekt gav uttrykk for at det hadde vært en positiv opplevelse å få dele sine tanker og erfaringer med en voksen. Berg og Haugen sammenfatter funnene med at når barn ikke forstår, eller føler seg tilsidesatt, skaper de sine egne fortolkninger og årsaksforklaringer, og påtar seg skyld. ”Vi opplever at barna har stort behov for å samtale om foreldrenes skilsmisse og egen opplevelse av denne. Vi mener derfor at samtalegrupper for barn av skilte foreldre har en viktig funksjon. Her kan barna få mulighet til å fortelle sin historie, og dele erfaringer med andre barn i samme situasjon.” ”Det å sette ord på følelsene sine, og få hjelp til å bearbeide disse, mener vi er et viktig tiltak for å forebygge psykososialeproblemer hos barn som opplever foreldrebrudd.” (se side 41).

10-årig jente svarer slik på hvordan det hadde vært å snakke med intervjuer om foreldrenes skilsmisse: ”Det har vært veldig, veldig bra egentlig, for jeg har egentlig ikke fått fortalt og fått sagt alt jeg tenkte før. Jeg holdt alt inn i meg, men nå fikk jeg jo sagt det og sånn, og det er jo veldig deilig å få sagt det jeg føler og tenker og alt det der … Jeg har egentlig ikke sagt det før, fordi jeg har heller snakket med mamma og pappa om hvordan de har det, jeg har ikke snakket så veldig mye om meg selv egentlig – jeg har egentlig ikke fortalt om hvordan jeg har det” (Scott Berg og Haugen, 2005, s. 41).

Emilie Kinge (Kinge 2006) sier at hun gjennom PP-tjenestens arbeid med barnehager i flere år i økende grad er blitt opptatt av betydningen av å inkludere barn i deres egen utviklingsprosess, hjelpe barnet til økt selvforståelse, til kontakt med egne følelser og behov, og gi oppmerksomhet, tid og rom for å kunne tenke ut alternative reaksjonsmåter i situasjoner der følelser lett kan ta overhånd. Hun opplever at dette er av avgjørende betydning for at barnet selv skal kunne forstå egne reaksjoner og behov, lære å uttrykke dem og å ta kontroll
over egne følelser og impulser.

Når barn er blitt spurt om hva som gikk galt under egen utviklingsprosess, svarer de at ”… de syntes ikke de ble sett, hørt og tatt alvorlig, tre relasjonelle kvaliteter som bygger opp et mye sterkere psykososialt ”immunforsvar”enn det formaninger, kampanjer og restriksjoner er i stand til” (Jensen/Juul, 2003, s. 50).

Ved et samlivsbrudd påføres barna både ytre og indre stressfaktorer. De må tåle å være vitne til foreldrenes krangling, flyttinger mellom to hjem, forholde seg til nye steforeldre, stesøsken og halvsøsken. Samtidig bærer de på masse kaotiske følelser inni seg; tristhet over familieoppløsningen, frykt for å bli forlatt, savn etter den forelderen som ikke er der til daglig, ønske om gjenforening, sinne og medfølelse, skyldfølelse og lojalitetskonflikt. Dr. Emery, professor i psykologi ved universitetet i Virginia, kaller dette ”psykologisk smerte”.
Psykologisk smerte er tanker, følelser og opplevelser som er vonde og triste og reduserer livskvaliteten, men som ikke nødvendigvis er uttrykk for psykiske problemer
eller skjevutvikling hos barna (Emery, 1999).

I samtalegruppene er vi to voksne ledere, som regel en helsesykepleier og en av skolens ansatte, og 4–6 barn. Dette er en liten gruppe som gir oss voksne en unik mulighet til å se hvert enkelt barn, samtidig som det er mange nok til at det ikke blir for mye fokus på hvert enkelt barn, noe som enkelte nok kunne opplevd litt ”klamt”. Ansvaret for kommunikasjonen, stemningen og atmosfæren under samværet vil alltid måtte bæres av de voksne. Det er derfor viktig å ha et bevisst forhold til relasjonen barn – voksne, og hvilke muligheter denne dialogen innebærer
basert på hvilket syn man har på barnets kompetanse.

Emilie Kinge snakker om to viktige faktorer i samtale med barn – empati og anerkjennelse. Empati handler om innlevelse, og hvordan denne kan formidles til barnet på en måte som hjelper barnet til å forstå seg selv bedre (Kinge 2006). Anerkjennelse innebærer at en ser på barnet som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet (Bae 1988). Dette betyr at vi lar barnet være ”ekspert på sin egen opplevelse” (Løvlie Schibbye 1988/Bae 1988 s. 214). Anerkjennelse forutsetter en tanke om likeverd, en aksept av, bekreftelse av og forståelse av det barnet kommuniserer. Anerkjennende kommunikasjon er ingen egen metode, men må i følge
Berit Bae (Bae, 1985, s. 45) betraktes som ”en væremåte som må komme til uttrykk i kommunikasjonen hvis den skal bli virksom mellom mennesker”.

I veilederne både for skole og barnehage har vi forsøkt å finne kommunikasjonsmetoder som får barna til å føle at de blir tatt på alvor. Ved å fortelle historier om personer som har opplevd det samme som dem, kan de bruke sin ”ekspertise” på å fortelle og forklare hvordan disse personene har det og opplever det som skjer. Samtidig normaliseres det de har opplevd ved at det er skrevet fortellinger om det, og at alle i gruppen har opplevd det samme, om enn på noe forskjellig vis. Bruk av bilder og historier gir nødvendig avstand til det vanskelige, samtidig som det gir mulighet for identifikasjon. (M. Holmsen 2007).

Referater blir skrevet som et uttrykk for at det som blir snakket om på gruppen er viktig, og må huskes på til neste gang. ”Gi smerten ord. Den sorg som ikke taler vil hviske til det overfylte hjertet og be det briste”, ”Macbeth”, Shakespeare