Innledning

Av Bettina Sunde, psykologspesialist

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 9707 barn opplevde at foreldrene skilte seg i 2011. I tillegg kommer barn som opplevde at samboende foreldre flyttet fra hverandre. Reaksjoner på familieoppløsning vil variere fra barn til barn og fra familie til familie alt avhengig av hva som har skjedd i tiden før foreldrene skilte lag. Og hvordan foreldrene klarer å samarbeide i tiden etterpå. Ingen barn går imidlertid uberørt gjennom foreldrenes samlivsbrudd, og ingen foreldre vil kunne skåne sine barn for å gjennomleve skilsmisseprosessen. For mange barn vil dette være en risikosituasjon som kan utløse senere psykiske vansker. Et samlivsbrudd er en prosess som påvirker hele familiesystemet, også besteforeldre og tanter/onkler. I perioder vil dette systemet kunne være dårligere rustet til å ivareta barnas behov. Mange barn kan oppleve å bli stående mellom, ikke bare foreldre i konflikt, men også familier på begge sider som tar parti. Ved Psykisk helsetjeneste for barn og unge har vi sett at mange av barna vi jobber med har to adresser. Selv om samlivsbruddet i seg selv ikke alltid er henvendelsesårsak, sliter mange barn med reaksjoner
og symptomer som kan være utløst av det å leve i spenningsfeltet mellom foreldrene.

Et samlivsbrudd er en langvarig prosess som utvikler seg i faser. Ofte vil en av foreldrene i lengre tid ha grublet over forholdet uten at den andre vet om det. Denne perioden kalles for tvilsfasen. Barna får ikke vite noe, men kan ha merket stemningsendring, og har ofte vist symptomer på at noe er galt. I noen familier har det vært åpne konflikter og mye krangling i tiden før bruddet blir kjent. Disse barna forteller ofte at de lenge har lurt på om foreldrene skal skilles, og noen har spurt dem om hvorfor de fortsatt bor sammen. Selv om dette er en vanskelig periode for barna er det likevel mange som rapporterer at de tross alt var litt forberedt da bruddet var et faktum. Det kan være bedre at foreldrene innrømmer overfor barna at de sliter, enn at de forsøker å dekke over en situasjon som likevel er tydelig for alle i nærheten. I andre familier har livet gått sin gang og barna har ikke vært vitne til foreldrenes uenighet. Foreldrene er kanskje også fortsatt venner, men ikke lenger kjærester nok til å ville fortsette samlivet. For disse barna kan
bruddet komme som lyn fra klar himmel. De kan fortelle at bunnen i tilværelsen falt ut, og de strever med å finne fotfeste. Når en slik dramatisk livsendring kan inntreffe uten forvarsel, hvilke andre katastrofer kan ramme like uventet? De kan begynne å tvile på sin egen observasjonsevne. Særlig yngre barn kan ha problemer med å forstå hvorfor foreldrene ikke kan fortsette å bo sammen når de sier de er venner.

I beslutningsfasen er bruddet et faktum. I noen familier vil dette være et valg foreldrene står sammen om, mens det i andre familier kan være slik at bruddet like mye kom som et sjokk på ektefellen som på barna. Noen flytter fra hverandre raskt etter at barna er informert, mens andre velger å bruke god tid på å forberede barna, finne et egnet bosted, og også kanskje gi ekteskapet en siste sjanse. Barna har i denne fasen behov for tydelig informasjon om hva som skal skje i livet deres fremover. Hvem skal flytte ut? Hvor skal vi bo? Hvilken samværsordning skal vi ha? Må vi bytte skole? Hvor skal hunden vår bo? Det er viktig at foreldrene erkjenner at også barna trenger lang tid til å venne seg til tanken. For at barna skal kunne ta i mot det nye som kommer i livet deres, er det nødvendig at de får tatt ordentlig farvel med det gamle. Foreldrene må tåle å se at barna sørger over det de mister. Etter hvert vil familien etablere seg på nytt i to hjem. I løpet av et år etter at bruddet var et faktum, ser vi at de fleste reaksjoner hos barna har gitt seg. Mange barn vil imidlertid være forsiktige med å snakke med mor om hvordan de har det hos far, og omvendt. Det er viktig at foreldrene gir barna tillatelse til å ha det gøy hos den andre. Ved å glede seg sammen med barna over det de får oppleve isteden for å snakke om hvor ensomt det er uten dem, vil de hjelpe barna til å integrere sine to tilværelser til et liv.

Samværsfordeling ser ikke ut til å ha betydning for hvordan barna takler skilsmissen.
Det avgjørende er foreldrenes evne til å samarbeide. Noen foreldre etablerer seg raskt i nye forhold. Andre bruker lang tid, eller velger et liv uten partner. Hvordan barn reagerer på nye steforeldre vil variere, men det er viktig at foreldrene bruker tid til å tenke gjennom når
og hvordan en ny kjæreste skal bringes inn i familien. De fleste barn kan fortelle om en flik av hjertet hvor håpet om forsoning mellom foreldrene lever, selv mange år etter bruddet. Steforeldre og halvsøsken vil kunne oppleves som hindringer i veien for en gjenforening, eller som konkurrenter til foreldrenes oppmerksomhet. Barn trenger å få tid til å bli kjent med et nytt
familiemedlem. Samtidig er det ikke nødvendigvis godt for barn å merke at de har makt til å forhindre eller ødelegge et nytt forhold. Det kan gi dem urealistiske forventninger om at hvis de bare holder på lenge nok vil foreldrene komme sammen igjen. Løftet om at “jeg skal ikke bli kjæreste med noen du ikke liker”, kan fort bli trukket tilbake når den ene frieren etter den andre blir avvist. Barnet vil da kunne føle at foreldrene ikke holder ord. Etter hvert vil også barn kunne se det positive i den nye tilværelsen. Som ei jente sa det i sin konfirmasjonstale: “Takk for at dere skilte dere. Det har spart meg for mye krangling. Og det har sørget for
mange flere gjester i dette selskapet.”

Erfaringer fra mange problemområder viser at bruk av grupper er en nyttig behandlingsmetode.
Gruppearbeid kombinerer informasjon og opplysning om problemområdet med opplevelsen av at man ikke er alene. I forhold til samlivsbrudd kan mange barnoppleve å få mye informasjon fra mange voksne, men likevel føle at de ikke blir forstått. Ved å snakke med jevnaldrende som er i samme situasjon og som gjerne har kommet litt lenger i prosessen kan de få råd og tips vi voksne kanskje ikke ville tenkt på. Arbeid i grupper gir oss også mulighet til å nå mange barn på
en gang. Som tidligere nevnt vil barn etter foreldrenes samlivsbrudd ha en økt sårbarhet og risiko for å utvikle problemer. Grupper rettet mot disse barna vil både kunne ha en behandlende effekt, men også en viktig forebyggende effekt. Barna får vite at en del reaksjoner er normale. De trenger ikke lure på om det er noe galt med dem fordi de føler sånn eller slik. Samtidig vil de få veiledning i hvordan de kan bearbeide opplevelsene, og komme seg videre i sine liv. De får også hjelp til å sette ord på mange av de følelsene og tankene de har slitt med siden de fikk vite om bruddet. At det er god hjelp i å snakke om det som er vanskelig har vi visst lenge. Allerede Shakespeare nevner dette i Macbeth: “Gi smerten ord. Den sorg som ikke taler, vil hviske til det
overfylte hjertet, og be det briste.”

Samtalegrupper for barn med to adresser er ikke noe nytt. Gode erfaringer gjennom lang tid med å gi barn et slikt tilbud, har dannet grunnlaget for Skilsmissegrupper i skolen. Dette arbeidet er viktig, ikke bare for å hjelpe flest mulig barn, men også for å forhindre at verdifull kunnskap forsvinner når pionerene slutter. Mange fagpersoner kan føle seg overveldet ved tanken på å skulle møte disse barna,og forsøke å hjelpe dem ut av forvirring, smerte og fortvilelse. Veiviseren du har foran deg gir deg nettopp det verktøyet du trenger for å gi barna den hjelpen de trenger. Jeg vil rette en stor takk til de som har bidratt til å utvikle Skilsmissegrupper i skolen og ønske deg som gruppeleder.

LYKKE TIL!

Samtaletilbudet baserer seg på forskning, erfaring og brukermedvirkning.