Svært få av ungdommene som står utenfor har fått den hjelpen de har behov for. For å kunne hjelpe unge tilbake kreves det samarbeid på tvers av tjenester, hjelpen må komme tidlig og ta utgangspunkt i hva som er barnets beste.
I denne rapporten har vi undersøkt hvordan ungdom som står i et utenforskap opplever situasjonen sin. De har også fortalt oss mye om hvordan de opplever den hjelpen de får. Noen har fått god hjelp, andre har selv klart å komme seg ut av situasjonen. Felles har de at utenforskapet kunne vært unngått med riktig hjelp til riktig tid. De som har fått hjelp har vært prisgitt at de har
møtt voksne som klarte å se dem og hva de sto i på riktig måte, tøyde litt på reglene og var der for dem.
Situasjonen til unge i utenforskap er kompleks og mangefasettert. For å komme ut av utenforskapet, trenger de rett og relevant hjelp. Feilslått hjelp kan i verste fall gjøre situasjonen
for de unge i utenforskap verre og øke risikoen for varig utenforskap.
Mangel på hjelpetilbud
I dag er hjelpetilbudet for ungdommene silopreget, og har i stor grad som mål å behandle enkeltutfordringer. Ungdom med utfordringsbilder som det vi ser i denne undersøkelsen, trenger hjelp til å komme i tilbake i aktivitet. Mange har behov for omfattende psykoterapeutisk behandling for å bearbeide egen
situasjon og historie, og de aller fleste trenger hjelp med relasjonelle utfordringer.
Per i dag er det ingen hjelpetilbud som dekker alle disse områdene. På mange måter vil også de hjelpetilbudene som finnes kunne jobbe mot hverandre.
De har også plikt til å samarbeide, både i oppfølgingen av konkrete barn eller unge og til å veilede tjenestemottakerne slik at de kan ivareta sine behov på best mulig måte. De fleste velferdstjenestene har også plikt til å være oppmerksom på barn
og unges behov, og bidra til at de får bistand til å komme i kontakt med rett velferdstjeneste til rett tid.
Kommunene og de andre velferdstjenestene har også lovpålagte
oppgaver knyttet til forebygging og tidlig innsats. Organiseringen gjør at de ansatte i velferdstjenestene arbeider ut fra ulike samfunnsoppdrag og prioriteringer. Sektorene og velferdstjenestene har forskjellig historie, kompetanse og kultur. De er organisert forskjellig, med ulike systemer for finansiering og juridisk rammeverk. Ansvar kan oppleves uklart, oppgaver overlapper hverandre, og kjennskapen til hverandre er ofte for liten.
Lite samarbeid
Kartlegginger som de siste årene er gjort av tjenestetilbudet til barn og unge viser at ikke alle får verken rett hjelp i rett tid, eller et helhetlig og koordinert tilbud ved behov. En viktig årsak til dette skyldes manglende samarbeid mellom velferdssektorene.
Det finnes samarbeid per i dag, men ikke i tilstrekkelig grad eller med tilstrekkelig kvalitet.
FNs barnekonvensjon artikkel 3 og grunnloven § 104 slår fast at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Voksne for Barn mener at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn både ved utforming og dimensjonering av tilbud om tjenester til barn. Barnets beste skal også ligge til grunn for koordineringen av tilbudet til barn fra ulike instanser.
Barn og unges velferdstjenester må samorganiseres og gjøres tilgjengelig, slik at det er ett kontaktpunkt for alle som ønsker kontakt med tjenestene. Barn og unge med sammensatte utfordringer og deres foreldre skal møte en lett tilgjengelig tjeneste i samtlige kommuner og bydeler som gir råd og kvalifisert hjelp uten ventetid, henvisinger og søknad uavhengig av alder. Det er avgjørende at det er enkelt å ta kontakt, at det finnes nettbaserte tjenester, at åpningstidene er fleksible, og at det er mulig å få tidlig og rask hjelp. Samarbeid med andre relevante hjelpetiltak som sykehus, barnevern, NAV og andre aktører må være sømløst.
Prat – ikke handling
Barn og unge med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til individuell plan (IP). IP er et verktøy for en strukturert samarbeidsprosess, og skal sørge for at barn og unge skal motta et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Kommunen har hovedansvaret for utarbeidelse av individuell plan når brukeren har tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Tilbakemeldinger Voksne for Barn får viser dessverre at IP ofte handler mye om møter og lite om handling. Årsakene til dette kan være mange, men det dreier seg i hovedsak om at deltakerne representerer de forskjellige tjenestene i kommunen og er begrenset av budsjett og lovverk som følger de enkelte tjenestene. For at barn og unge i utenforskap skal få den beste hjelpen, bør de som møtes i samarbeidet om IP ha som utgangspunkt at de representer kommunen, ikke tjenestene. Ved å frigjøre seg fra silotankegangen kan fagpersonene gjennom brukermedvirkning bygge et mer treffsikkert tjenestetilbud rundt barnet. Barn og unge som opplever utenforskap skal ikke være avhengig av flaks for å få god hjelp.
I undersøkelsen hører vi om unge som har fått hjelp fordi de har møtt en voksenperson som har tøyd reglene og strukket seg utover rammene for å finne gode løsninger. Vi kan ikke basere hjelpen på ildsjeler og at regler brytes men at tjenestene er bygget opp på en slik måte at de er fleksible nok til å finne de gode tiltakene som fungerer.
Behov for nytt tilbud, med ny kompetanse
Et slikt samarbeid vil i mange tilfeller kunne forebygge at ungdom havner i utenforskap, men for dem som allerede har havnet der vil ikke nødvendigvis en samordning av eksisterende tjenester være nok. Som vi har sett i denne undersøkelsen er utfordringene de unge i utenforskap står i komplekse, og det finnes ingen raske løsninger. De fleste er avhengige av stabile, trygge relasjoner over tid, samt å bygge sosial, emosjonell og relasjonell kompetanse, noe ingen tjenester per i dag har systematisk kompetanse på.
Ungdommene som står i utenforskap har dårligere psykisk helse, og er mer ensomme enn befolkningen ellers. Det er rimelig å anta at også livskvaliteten deres er lavere. God livskvalitet kan på mange måter sees som en viktig beskyttelsesfaktor mot psykisk sykdom. Dette skyldes blant annet at noen av faktorene som bidrar til livskvalitet synes å beskytte mot psykiske vansker som for eksempel alvorlig depresjon, og angst- og depresjonslignende plager.
For å bedre situasjonen til hver enkelt ungdom så mye som mulig, på kortest mulig tid, vil det å ta utgangspunkt i å bedre den enkeltes livskvalitet være et godt utgangspunkt. For en ungdom som har sluttet på skolen vil ikke det at hen ikke går på skolen nødvendigvis være den primære utfordringen.
Den største utfordringen vil gjerne være at han eller hun ikke er en del av det sosiale på skolen, og ikke vet hvordan man starter en samtale med medelever. Ved å starte med å sette inn innsatsen her, vil det å etter hvert komme tilbake på skolen ikke virke like uoverkommelig.
Denne undersøkelsen viser at det er mange utfordringer knyttet til å hjelpe barn og unge i utenforskap. Utenforskapet må oppdages av de voksne rundt barnet eller de må finne styrke til å hjelpe seg selv. Av de som førsøker å hjelpe, er det få som får det til. For å gi barn og unge som opplever utenforskap reell hjelp,
må man ta utgangspunkt i barnet.
Det vil si at man må kartlegge barnets relasjoner og skaffe oversikt over alle som er eller kan komme i posisjon for å hjelpe. Det kan være familie, lærere eller andre i nærmiljøet som for eksempel naboer eller fotballtrenere.
Alle gode hjelpere trenger råd og veiledning på hvordan de kan bistå på en måte som er tilpasset det spesifikke barnet, og som ikke gjør situasjonen verre. Undersøkelsen viser også at de som er i, eller har kommet ut av utenforskap, sliter med å få venner, opplever ensomhet og å ikke passe inn.
I tillegg til å få hjelp fra voksne, trenger barn og unge noen som kan styrke deres relasjonelle, emosjonelle og sosiale kompetanse for å hjelpe dem med å skape seg et nettverk. For å hjelpe barnet og de voksne som kan hjelpe, mener Voksne for Barn at det bør etableres en tjeneste som jobber med å motarbeide utenforskap.
Tjenesten må være robust og jobbe langsiktig og systematisk med barn og unge i utenforskap eller som er i risiko for å havne i utenforskap. Hjelpetilbudet skal styrke barnet gjennom å utvikle dets relasjonelle, emosjonelle og sosiale kompetanse. Tjenesten trenger ikke nødvendigvis være kommunal, men bør likevel har nærhet til barnet og kjennskap til lokale forhold.
Anbefalinger
- At det blir foretatt en bred gjennomgang av lover, forskrifter, rundskriv og veiledere for å innarbeide prinsippet om barnets beste uttrykkelig, gi veiledning for hvilke momenter som skal tillegges vekt i vurderingen av hva som er til barnets beste og presisere hvilken vekt barnets beste skal ha i ulike sammenhenger.
- Hensynet til kommunalt selvstyre må vike for hensynet til barnets beste.
- Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn både ved utforming og dimensjonering av tilbud om tjenester til barn. Barnets beste skal også ligge til grunn for koordineringen av tilbudet til barn fra ulike instanser.
- Kommunene må sørge for at barns beste blir ivaretatt ved at barn med sammensatte oppfølgingsbehov har en dør inn til de kommunale tjenestene.
- Barn og unge med sammensatte tjenestebehov faller ofte mellom to eller flere stoler – det gjør også tiltakene som kan hjelpe. For at individuell plan skal bli et reelt virkemiddel, må kommunen etablere en ordning for at individuelle tiltak som faller utenfor de kommunale tjenestesiloene blir finansiert.
- Det bør etableres en tjeneste som har ansvar for å forebygge utenforskap gjennom å jobbe systematisk og langsiktig med å styrke barn i risiko sin relasjonelle, emosjonelle og sosiale kompetanse.
- For å sikre en bred, tidlig innsats bør det opprettes en tilskuddsordning tilsvarende Helsedirektoratets Psykisk helse i skolen, med mål om å styrke området psykisk helse i barnehagen med innsats på strukturelt arbeid med sosial, relasjonell og emosjonell kompetanse og økt kunnskap hos voksne.