De unge selv har i liten grad vært spurt om hva de har behov for, og vi ser at tiltakene som er tilgjengelige i dag ikke nødvendigvis stemmer overens med hva de selv ønsker.
Unge i utenforskap som har vokst opp med lavinntekt har i stor grad en dobbel byrde, både ved familiens trange økonomi i seg selv og konsekvensene dette fører med seg. Samtidig har disse ungdommene mindre tro på at noe eller noen kan hjelpe. Gjennom intervjuene kommer det tydelig frem at få har opplevd at noen har forsøkt å hjelpe dem. De kan ikke utelukke at familien har fått hjelp på noe vis, men det er ikke noe de har hatt kjennskap til.
Foreldrene til økonomisk utsatte unge i utenforskap er den gruppen som i størst grad har klart å fange opp hvordan barna deres har det, uten at de har blitt fortalt om det. Det er rimelig å anta at de står i mange av de samme utfordringene selv og derfor lettere ser utfordringene enn mer sosiale utfordringer ungdom som har vokst opp med normalinntekt står i. Likevel har kun en av fem foreldre gjort noe som har hjulpet den unge ut av utenforskapet.
Som vi også så av forrige rapport oppgir de fleste som har kommet seg ut at utenforskapet «meg selv» som årsak. Tallet er likevel betydelig lavere hos dem som har vokst opp i en lavinntektsfamilie (5 av 10) enn hos dem som har vokst opp med normalinntekt (7 av 10). Flere oppgir at ingen har forsøkt å hjelpe dem.
Vi ser også at langt flere av ungdommene som har vokst opp i lavinntektsfamilier tror at det å lære mer om psykisk helse og følelser på skolen kunne ha forhindret utenforskapet deres, i tillegg til at skolen burde ha jobbet mer aktivt med inkludering. Særlig ungdommene som har vokst opp med en forelder som er eneforsørger oppgir dette.
Blant intervjuobjektene kommer flere av stadig tilbake til at det eneste som kan hjelpe er en trygg og stabil økonomi. Utover det har de liten tro på at noen kunne ha gjort noe for å bedre situasjonen deres.
