De unge selv har i liten grad vært spurt om hva de har behov for, og vi ser at tiltakene som er tilgjengelige i dag ikke nødvendigvis stemmer overens med hva de selv ønsker.
Foreldre er de som i størst grad har klart å fange opp ungdommenes situasjon, uten å ha blitt fortalt om det, tett etterfulgt av venner. Vi ser også at det er stort overlapp mellom dem som har fanget opp situasjonen, og dem som forsøker å hjelpe.
Intervjuobjektene som har opplevd å få noe støtte og tilrettelegging har ambivalente følelser rundt dette. Flere har opplevd å føle seg i veien, eller som et problem, når de ber om og mottar hjelp. Noen deltakere har opplevd at hjelpen de mottar blir oppdaget av andre, og at de gjennom dette blir avslørt. Som vi har sett tidligere har de fleste en sterk følelse av skam, og det at situasjonen de er i avsløres oppleves av mange som en forverring.
Vi har tidligere sett at de fleste mangler en god dialog med foreldrene sine. Flere savner emosjonell og relasjonell kompetanse hos foreldrene, og tror det kunne hjulpet om foreldrene hadde fått mer opplæring rundt disse temaene.
Av de ungdommene som har kommet seg ut av utenforskapet oppgir de at den som i all hovedsak har hjulpet er dem selv.
Hva kunne gjort en forskjell
Ungdommene har flere anbefalinger for hva som kan hjelpe; større åpenhet, toleranse og aksept, tilrettelegging og økonomisk støtte.
Mange peker på skolen som en arena hvor man kan innføre fag om psykisk helse, spesielt undervisning om følelser er det mange som trekker frem som noe som hadde vært nyttig i deres situasjon. Flere er også opptatt av at det bør jobbes mer aktivt med inkludering og andre mellommenneskelige tiltak. Mange ønsker også opplæring i emosjonell og sosial kompetanse blant de ansatte i skolen.
Vi har tidligere sett at mange opplever et stort prestasjonspress i forbindelse med skolen. Flere av ungdommene opplever at samfunnet legger mye verdi i prestasjoner: priser, premier og karakterer, men at de ikke kan delta i dette prestasjonsjaget på lik linje med andre. De etterlyser at det legges mer vekt på andre ting enn bragder og resultater.
30 prosent oppgir også at de kunne tenke seg flere møteplasser for likesinnede. På spørsmål om hva de kunne gjort selv nevner flest at man kunne utfordret seg selv mer, trent mer på sosiale situasjoner, hatt større mot og tatt kontroll over situasjonen.
Flere av intervjuobjektene har opplevd grov mobbing og utestenging. De etterlyser at skolen og foreldre i større grad skal arbeide forebyggende med å undervise rundt konsekvensene av mobbing. Intervjuobjektene med psykiske lidelser fremhever at det ofte krever mer tid å mestre hverdagen når man sliter psykisk.
På et mer overordnet plan etterlyses det av intervjuobjektene mer kunnskap om hvor forskjellige folk er. Særlig de som har vokst opp med dårlig råd etterlyser dette, da dette kanskje kan fjerne stigma. Jevnt over ønskes det større aksept for det uperfekte og det som ikke er «normalt».
Usynlig støtte
De som har mottatt hjelp knyttet til mobbing opplever det som vanskelig å bli identifisert som «mobbeoffer» fordi det er stigmatiserende. Her kunne flere ønske at hjelpen ble mer usynlig, og at man i større grad fokuserte på mobberens situasjon og endring.
Noen deltakere har opplevd at hjelpen de mottar blir oppdaget av andre. Dette blir for mange en avsløring av deres situasjon og kan oppleves som en forverring av utenforskapet.
Mange ønsker å snakke med noen om situasjonen sin, men vil ikke bli «hun der som går til helsesykepleier». Flere foreslår å gjøre denne type samtaler obligatorisk i skolen, slik at det ikke blir så synlig, og for å kanskje kunne fange opp flere tidligere.
