Svært mange av ungdommene forteller om en skole som sviktet da det gjaldt, men i noen tilfeller har også en lærer vært den ene som gjorde hele forskjellen.
Skolen omtales ofte som den viktigste arenaen å mestre og for å hindre fremtidig utenforskap. Den er både en av de viktigste institusjonene som bidrar til at barn og unge skal klare seg godt videre i livet, og et viktig sted for å skape fellesskap og tilhørighet her og nå.
I spørreundersøkelsen dominerer skolen og etter skoletid listen over arenaer som har vært vanskelig for ungdommene. Også i dybdeintervjuene kommer de stadig tilbake til å snakke om skolen. For å holde en tidslinje for seg selv når de prater, men også fordi skolen er et sted man møter andre barn som påpeker eller synliggjør at man er utenfor eller annerledes.
Noen opplever også at det er tungt å møte voksne på skolen og at man blir utenfor som følge av hvordan voksne har behandlet en.
HELDIGVIS, DA JEG BRØT SAMMEN BLE DET PLUKKET OPP GANSKE FORT. DET VAR EN LÆRER SOM TOK PÅ SEG ANSVAR LANGT OVER DET SOM ER KREVD.
Segregering
Flere av intervjuobjektene forteller om lærevansker og har fått spesialundervisning eller de har hatt behov for tilpasninger på skolen. Dette har synliggjort annerledesheten ytterligere, og det oppleves som om det har skapt en barriere og et hinder mellom individet og de andre barna.
En person med synsnedsettelse opplevde å ikke få innvilget mattebok grunnet skolens økonomi og måtte derfor tas ut av klasserommet for å få matteboken lest høyt av assistent. Dette hindrer sosialisering og skaper barrierer mellom den funksjonsnedsatte og funksjonsfriske.
Dette støttes av nyere forskning på spesialundervisning, som setter spørsmålstegn ved måten spesialundervisningen brukes og organiseres på og hevder at spesialundervisning bidrar til segregering av elever.
Flere av ungdommene kjenner på press knyttet til karakterer. For noen er dette en kompensasjon for andre arenaer de ikke klarer å levere på, men for noen er det også et press hjemmefra om å prestere.
Flere av intervjuobjektene i vår undersøkelse har etter hvert sluttet på skolen.
DE VOKSNE PRESSA MEG, OG LOT MEG IKKE FÅ DEN TIDEN JEG TRENGTE. HVIS DE HADDE VISST HVORDAN JEG HADDE DET INNE I MEG VILLE DE KANSKJE HA TILPASSET OPPLÆRINGEN MER FOR MEG.
Lærere og annet skolepersonell
Det varierer i hvilken grad ungdommene har opplevd å bli fanget opp eller fått hjelp av ansatte på skolen. De av intervjuobjektene som har opplevd å få hjelp forteller om lærere, miljøarbeidere og/eller helsesykepleiere som har vært gode til å se dem og hjelpe dem på deres premisser. For noen har det vært nok med en god samtale og en opplevelse av å bli sett og hørt. Andre har hatt større behov for tilrettelegging på grunn av mobbing, utestenging, lærevansker eller andre utfordringer.
Ungdommenes utfordringsbilde er forskjellig, og hvilken hjelp de har behov for vil derfor variere. Flere av ungdommene setter pris på kreative løsninger og tiltak, hjelp som er tilpasset dem. Noen har møtt på voksenpersoner som tøyer litt på reglene for å kunne være der for dem. Dette er noe de husker og opplever som noe bra og verdifullt. Andre har møtt på voksne som redde for å hjelpe på grunn av byråkratiske regler og konsekvensene en slik type hjelp kan få for den voksne.
For noen av ungdommene har lærere og andre voksne på skolen vært en del av problemet, og de har gjort situasjonen verre enn hva den i utgangspunktet var. Enkelte forteller om hendelser der lærerne, bevisst eller ubevisst, har fremhevet at de er annerledes med ord eller ved å behandle dem annerledes enn de andre elevene. Dette bidrar til å øke forskjeller mellom dem og de andre. Noen av intervjuobjektene forteller også om lærere og andre voksne på skolen som tillater mobbing eller at den voksne deltar i mobbingen selv.
Usynlig for læreren
Mange ungdommer har også møtt lærere som ikke så at noe var galt. Flere opplever det som utrolig at ingen oppdaget hvordan de hadde det og stiller spørsmål til hvor god kompetanse lærere har til å oppdage barn i krise. Vi ser av tallene at mens 1/10 har opplevd at ansatte i skolen har forsøkt å hjelpe, er det bare 1/20 som har opplevd at skolens ansatte har lykkes.
Undersøkelser som tidligere er gjort blant lærere viser at mange synes sosial isolasjon og ensomhet er vanskelig å observere og fange opp. Elever med internaliserte vansker, slik som ungdommene i denne rapporten har, har en tendens til å bli usynlige for lærerne sine. Disse elevene tar sjelden kontakt, og lærerne opplever ofte at de avviser positive tilnærmelser fra
lærernes side. I en travel hverdag vil de derfor lett kunne bli oversett.
Gruppearbeid, gym og friminutt
Under dybdeintervjuene nevner nesten alle ungdommene gruppearbeid, gym, utflukter og/eller friminutter som vanskelig. Dette ser vi også i spørreundersøkelsen. Flere intervjuobjekter har her opplevd røff avvisning fra andre barn, spesielt når barna selv får bestemme hvem de vil jobbe eller leke med.
Flere opplever at dette er arenaer der lærere og skolen ikke er til stede og ser hva som skjer, og at det derfor skapes et mulighetsrom for mobbing og utestenging. Intervjuobjektene med en kjønnsidentitet utenfor det binære tokjønnssystemet opplever det som vanskelig at voksne deler barn opp etter kjønn på slike arenaer, noe som gjør det vanskelig for dem å finne sin plass.
De som har funksjonsnedsettelse opplever å delvis bli ekskludert fra aktivitet på disse arenaene – at de enten må finne på noe annet med en assistent, eller at de må være tilskuer.
