Skolen må få mulighet til å ivareta sårbare barn

Skolen er avgjørende for å forhindre utenforskap blant barn og unge. For å kunne ivareta sårbare barn på en god måte trengs det mer kunnskap blant de ansatte.

Foto: iStock

Ungdommene i denne rapporten forteller at de i liten grad har fått den hjelpen de har hatt behov for. Mye tyder på at voksne ikke har hatt rett kompetanse og riktig tilnærming når de har forsøkt å hjelpe. For å sikre at alle barn og unge møtes på en hensiktsmessig måte, kreves det et kompetanseløft på psykisk helse innenfor alle sektorer som møter barn og unge. Spesielt gjør dette seg gjeldende for ansatte i skolen. I tillegg er skolen en arena som både kan bedre og forverre situasjonen til barn og unge som står i risiko for å falle utenfor.

Skolens samfunnsoppdrag går ut over det å lære barn og unge grunnleggende ferdigheter i regning, lesing og skriving og faglig kunnskap. Barn og unge skal også forberedes til å ta vare på seg selv og hverandre, bygge gode relasjoner med mennesker rundt seg og bli aktive og deltakende samfunnsborgere.

De siste årene har vi fått en dreining mot at fagspesifikk kompetanse og testing tar stadig større plass. Dette har gått på bekostning av relasjonsbygging og strukturelt arbeid med å forbedre elevenes psykososiale miljø. Vi vet at lærerne jobber iherdig for å ivareta elevene sine. Tilbakemeldingene fra både lærere og fra ungdommer i denne undersøkelsen tyder likevel på at systemet de jobber innenfor gjør det vanskelig å lykkes. For mye ansvar havner på lærerens skuldre, og elevene er prisgitt lærerens kompetanse og i hvilken grad hen er en trygg voksenperson som er kapabel til å skape relasjoner til elever som har det vanskelig.

For å kunne ivareta alle elever med risiko for å falle utenfor, samt andre sårbare barn i skolen, er vi avhengige av at omsorg og relasjonsutvikling får en sentral plass i skolen. Dette gjelder ikke bare den enkelte lærer, det gjelder også skolen som organisasjon og skoleeiere, og må stå sentralt i den i kunnskapspolitikken som føres.

Relasjoner er avgjørende

Gode relasjoner mellom læreren og elevene spiller en vesentlig rolle både for hvordan elevene fungerer sosialt, og for læring i skolen. Når læreren har gode relasjoner til hver enkelt elev, representerer læreren en positiv fellesreferanse for elevene. Dette bidrar til positive holdninger elevene imellom. At læreren vektlegger det relasjonelle arbeidet med elevene, er derfor avgjørende.

Bare 1 av 20 av ungdommene i denne rapporten opplevde at en ansatt i skolen lyktes i å hjelpe dem. 1 av 10 oppga at noen forsøkte. Elever med internaliserte vansker slik som ungdommene i denne rapporten har, har en tendens til å bli usynlige for lærerne sine. Disse elevene tar sjelden kontakt, og lærerne opplever ofte at de avviser positive tilnærmelser fra lærernes side. I en travel hverdag vil de derfor lett kunne bli oversett. Dette øker også sjansen for at eleven ikke inkluderes i elevgruppen på en god måte.

Mange elever opplever at de er utenfor fellesskapet i klassen uten at lærerne er klar over det. Forskning har vist at lærere synes sosial isolasjon og ensomhet er vanskelig å observere og fange opp. I tillegg vil elever med utfordringsbilder som ungdommene i denne undersøkelsen gjerne gjøre alt de kan for at ikke situasjonen deres skal avsløres. Det er derfor svært viktig at lærerne har nær kontakt med alle elevene i klassen, slik at de raskt kan avdekke om det er elever som føler seg utenfor fellesskapet.

Voksne for Barn mener det bør settes ned et offentlig utvalg for en gjennomgang av hvordan sårbare barn ivaretas og behovet for ny kompetanse i skolen. Denne må følges opp av en konkret plan på hvordan det skal gjennomføres i lærerutdanningen og iverksetting av etterutdanning av lærere som allerede er i arbeid. I tillegg må lærere sikres tilstrekkelige støttefunksjoner for å ivareta denne delen av arbeidet.

Tilhørighet, vennskap og inkludering

For elevene er skolen svært sentral som sosial arena. Kvaliteten på relasjoner elevene imellom vil være helt avgjørende for om de har det bra på skolen eller ikke. Dette vil videre få betydning for deres faglige utvikling.

Inkludering, sosial tilhørighet og vennskap er viktig for god psykisk helse. Det å oppleve aksept og tilhørighet blant jevnaldrende er grunnleggende sosiale behov. 1 av 10 mellom 13 og 19 år rapporterer at de ikke har en eneste nær venn (Ungdata 2016). Blant ungdommene som står i et utenforskap er tallet hele 8 av 10. Dette støttes av forskning som er gjort på feltet, der det kommer frem at sosialt sårbare elever i mindre grad opplever inkludering enn andre elever.

Det å ikke ha venner og å føle seg ensom er alvorlig for de det gjelder. Ensomhet henger nært sammen med skolevegring og tanker om å slutte på videregående skole. Ungdommene i denne undersøkelsen opplever det å ikke ha venner som svært skamfullt og smertefullt. Noen takler dette ved å bli hjemme fra skolen.

Skolen har gjennom formålsparagrafen forpliktet seg til å gi elevene kompetanse i å ivareta seg selv og sitt liv, og til å hjelpe andre. Idealet i norsk skole er at alle elever skal inkluderes i et faglig, kulturelt og sosialt fellesskap. Dette innebærer at skolen aktivt må ta hensyn til barn og unges ulike forutsetninger og behov. Ungdommene som opplever utenforskap gir selv uttrykk
for at de mangler emosjonell og sosial kompetanse, og at dette startet tidlig. Flere gir også uttrykk for at foreldrene mangler kunnskap på området, og det er derfor rimelig å anta at mange av ungdommene ikke har fått denne læringen hjemmefra.

Sosial kompetanse fungerer på mange måter en beskyttelsesfaktor for elever som lever med ulike former for risiko, for eksempel vanskelige hjemmeforhold, faglige vansker eller atferdsvansker. I mange sammenhenger vil en reell
mulighet til å delta i et meningsskapende fellesskap være den beste læringsarenaen for å mestre følelser og tilegne seg sosiale ferdigheter.

For disse elevene blir dette heller en ond sirkel der inkluderingen
blir vanskeligere nettopp fordi de ikke har den grunnleggende sosiale kompetansen som trengs. Samtidig får de ikke trent på disse ferdighetene, fordi de ikke er inkludert i gruppen.

For sårbare elever er det derfor ekstra viktig at klassen blir en trygg og støttende base. For å forebygge utenforskap må disse ferdighetene øves på under trygg og stødig voksenveiledning og er en viktig del av både skole og barnehage. For å sikre en god inkludering må det jobbes med hele elevgruppen, ikke bare med de barna som har ekstra behov for det, og det er avgjørende at barna får øve på og ikke bare lære om. Dette krever systematisk trening, og krever at skolene tenker nytt rundt hvordan psykisk helse og livsmestring gjennomføres på skolen. Skal slik undervisning ha ønsket effekt må dette gjennomsyre hele skolen og ikke bare være noe som isoleres til arbeidet i klasserommet. Det kreves voksenstøtte også i friminutt og andre friere situasjoner der elevene er sammen.

Flere tiltak som er igangsatt under regjeringens satsing på psykisk helse i skolen, slik som livsmestringsprogrammet Zippys venner, vil være gode verktøy for å sikre at alle barn får tilegnet seg disse ferdighetene. Et slikt tiltak sikrer de tverrfaglige ressursene det er behov for, og bør implementeres på nasjonalt nivå slik at alle elever får samme mulighet til å utvikle disse ferdighetene i skolen.

Lite inkluderende spesialundervisning

Til tross for at en inkluderende skole har sterk oppslutning i samfunnet og er nedfelt i opplæringslovens formålsparagraf, får barn og unge med spesielle behov ofte undervisning utenfor ordinær klasse, uten at dette er vurdert til å være elevens beste. Manglende inkludering bidrar til at elever med spesielle behov ikke inngår i et fellesskap der vennskap og sosiale relasjoner etableres. Flere av ungdommene vi har snakket med har hatt behov for særskilt tilrettelegging i løpet av skoleløpet på grunn av ulike former for funksjonsnedsettelse.

Det har de siste årene vært gjort flere gjennomganger av spesial-
undervisningen som viser kritikkverdige forhold. Denne undervisningen er i dag ekskluderende og lite funksjonell. Barna tas i stor grad ut av gruppen for å få undervisning. Om lag 50 prosent av dem som mottar spesialundervisning eller har en assistent, møter en voksen ute formell spesialpedagogisk utdannelse. Innsatsen kommer for sent i skoleløpet, og for mange barn vil da kunnskapshullene og nederlagene være så store, at utbyttet av tilrettelagt undervisning vil være minimalt.

For at elever med spesielle behov skal oppleve reell inkludering, og ikke bare være til stede i klassen, kreves det systematisk arbeid med sosial og relasjonell kompetanse i hele elevgruppen. Ved å styrke faktorer som tilhørighet, vennskap og inkludering vil også elever med spesielle behov få en gevinst ved at hele klassemiljøet styrkes. Motsatt kan det å ikke delta i undervisning eller oppleve seg som en del av felleskapet, ha tilsvarende negative konsekvenser.

Nasjonal satsing på psykisk helse i skolen har hatt som mål å fremme alle barns psykiske helse og å bidra til et godt psykososialt miljø. Likevel har det har vært lagt lite vekt på hvordan barn med spesielle behov ivaretas. En gjennomgang av dette arbeidet viser at liten kompetanse blant lærerne og andre ansatte i skolen om hva som er utfordrende for elevene, gjør det vanskelig å tilpasse denne type undervisning basert på elevenes behov. Mange synes det er vanskelig å ta elevenes perspektiv til tross for konkret verktøy.

Situasjoner hvor en voksen ble utfordret på egne følelser anses som spesielt krevende. Det trengs trening, og også bevissthet om egen følelseshåndtering for å stå i krevende situasjoner med elevene. Mange av lærerne opplever at de ikke har denne kompetansen, og etterlyser tverrfaglig støtte i dette arbeidet. For å sikre at læreren har den støtten de har behov for mener Voksne for Barn at skolehelsetjenesten og PP-tjenestens kapasitet som støttefunksjon må økes, slik at i hvilken grad elever med spesielle
behov ivaretas ikke avhenger av den enkelte lærer.

Skolehelsetjenesten

Skolehelsetjenesten er et av de viktigste tiltakene vi har for forebyggende folkehelsearbeid og for å fremme god psykisk helse og legge til rette for et godt psykososialt miljø i skolen. Ungdommene som er representert i denne rapporten har i ulik grad benyttet seg av skolehelsetjenesten.

Noen har fått god hjelp, mange skulle gjerne ha benyttet seg av tilbudet, men opplever det som stigmatiserende. For andre har
tilbudet på skolen vært så overbelastet at de ikke opplevde å få hjelp i tilstrekkelig grad.

Som vi har sett tidligere i denne rapporten, er opplevelsen av skam så stor at ungdommene som står i risiko for å havne utenfor i stor grad forsøker å skjule egne utfordringer og hvordan de har det. I et system som ikke har kapasitet til å oppsøke eller skape trygge relasjoner med elevene, vil disse ungdommene ofte gå under radaren.

Flere av ungdommene har selv tatt til orde for at det bør være obligatorisk for alle elever med en samtale med helsesykepleier to ganger i året. På den måten kan det å snakke med skolehelsetjenesten bli mindre stigmatiserende, og det vil det være enklere å fange opp elever som ikke tar kontakt med skolehelsetjenesten på eget initiativ. Samtidig vil være mulig å avtale videre oppfølging via helsestasjon for ungdom eller andre
lokale tilbud.

For å sikre at skolehelsetjenesten har tilstrekkelige ressurser til strukturert og systemrettet samhandling med lærere, skoleledere og sosialpedagogisk personale i tillegg til primæroppgavene, mener Voksne for Barn at det bør innføres en juridisk
bindende bemanningsnorm.

Anbefalinger

  • Vi har i dag lite kunnskap om hvordan sårbare barn faktisk ivaretas i skolen. Kunnskapsdepartementet bør sette ned en ekspertgruppe for å vurdere i hvilken grad sårbare barn og unge fanges opp og ivaretas, og hvilken kompetanse som eventuelt mangler.
  • Lærerutdanningen må bestå av minst 40 studiepoeng i emosjonell-, sosial- og relasjonell kompetanse, samt psykisk helsearbeid. Det samme gjelder rektorutdanning og annen videreutdanning rettet mot skoleledelse.
  • Laget rundt læreren må styrkes. Det bør utarbeides en juridisk bindende bemanningsnorm på minimum én helsesykepleier (årsverk) per:
    • 150 elever på barneskolen
    • 150 elever på ungdomsskolen
    • 400 elever på videregående skole
  • Det bør etableres en nasjonal norm for oppfølging av barn som har vært utsatt for mobbing.
  • Statped må utarbeide en veileder for hvordan man jobber med psykisk helse og livsmestring hos barn med behov for særskilt tilrettelegging.
  • Medvirkningsmetoder og hvordan man gjennomfører reell medvirkning med barn og unge må inn i helsesykepleierutdanningen.

Relatert

Vi krever større innsats mot barnefattigdom

En ny regjering må sette barna først. Sammen med Humanistene fremmer vi 5 felles krav til en ny regjering for å bekjempe barnefattigdom. – Ett av syv barn i Norge spiser ikke i løpet av en skoledag. Dette er lett å fikse ved å innføre et næringsrikt, gratis skolemåltid. Hovedgrunnen til at barn ikke spiser […]

Les om Vi krever større innsats mot barnefattigdom

Hvor gode er partiene på å forhindre at barn og unge faller utenfor?

Dette er den tredje, og siste, evalueringen av partienes programmer innenfor områder Voksne for Barn har som prioritet. Hvor gode er partiene på å forhindre at barn og unge faller utenfor? Tidligere har vi sett på områdene «barnefattigdom» og «psykisk helse og livsmestring i skolen». Nå har tiden kommet for en gjennomgang av resterende punkter […]

Les om Hvor gode er partiene på å forhindre at barn og unge faller utenfor?

Psykisk helse og livsmestring – Hvor gode er partiene?

Voksne for Barn vil i perioden før valget lage ulike fremstillinger av partienes politikk innenfor ulike temaer vi er opptatt av. Nå er turen kommet til psykisk helse og livsmestring i skolen. Tidligere har vi vurdert partienes politikk på barnefattigdom. I våre vurderinger har vi utelukkende tatt utgangspunkt i partienes programmer. – Partiprogrammene viser oversikten over hva de […]

Les om Psykisk helse og livsmestring – Hvor gode er partiene?

Barnefattigdom – Hvor gode er partiene?

Voksne for Barn vil i perioden før valget lage ulike fremstillinger av partienes politikk innenfor ulike temaer vi er opptatt av. Først ut er partienes tiltak mot barnefattigdom.

Les om Barnefattigdom – Hvor gode er partiene?

Å redusere levekårsutfordringer vil også forebygge utenforskap

20 000 færre barn ville vokst opp i fattigdom dersom barnetrygden hadde vært justert opp i tråd med prisveksten. Å styrke økonomien til bykommuner og støtten til barnefamiliene er en viktig del i kampen mot barnefattigdom.

Les om Å redusere levekårsutfordringer vil også forebygge utenforskap

Utenforskap hos unge som har vokst opp i fattigdom

Levekårsutfordringer går i arv. Hele 1 av 3 av ungdommene vi har snakket med som står utenfor jobb eller studier har vokst opp i en lavinntektsfamilie.

Les om Utenforskap hos unge som har vokst opp i fattigdom