Levekårsutfordringer går i arv. Hele 1 av 3 av ungdommene vi har snakket med som står utenfor jobb eller studier har vokst opp i en lavinntektsfamilie.
Denne rapporten er en oppfølger til «Det må jo ha vært min egen skyld» – om utenforskap hos barn og unge, som tok for seg unge i et objektivt utenforskap og psykisk helse. For å få et fullstendig bilde av situasjonen til disse ungdommene bør disse to rapportene sees i sammenheng.
Samtidig ser vi et utfordringsbilde hos ungdommene som har vokst opp i en lavinntektsfamilie skiller seg ut fra de andre ungdommene i utenforskap. De har det vanskeligere på flere områder, og det er også disse ungdommene som i størst grad sliter med å finne tilbake til fellesskapet.
Ser vi på utenforskap generelt er det tydelig at ungdommene strever med skam, sosiale vansker og psykisk uhelse. Dette gjelder også ungdommene som har vokst opp i lavinntekt.
Samtidig har disse ungdommene har også en tilleggsbyrde med
levekårsutfordringer de selv ikke rår over. For å forhindre at flere av disse ungdommene havner i utenforskap i fremtiden må vi derfor også gjøre noe med de strukturelle samfunnsutfordringene.
Antallet øker
Fram til midten av 1990-tallet var det lite forskning om fattigdom i Norge. Begrepet fattigdom var på den tiden nesten totalt fraværende i politisk diskusjon og forskning, og få samfunnsforskere stilte spørsmål ved om det fantes fattigdom i det norske samfunnet.
Den offentlige samtalen rundt relativ fattigdom slik vi kjenner det i dag har i hovedsak foregått på denne siden av 2000-tallet. De siste årene har særlig barn som vokser opp i familier med økonomiske utfordringer fått stor oppmerksomhet.
De siste ti–femten årene har andelen fattige voksne holdt seg forholdsvis stabil, mens andelen barn som vokser opp med levekårsutfordringer har økt. Etter en periode med relativt stabil andel på 7–8 prosent i 2008 til 2011, har det vært en jevn årlig økning. I 2015 passerte vi 10 prosent, og i 2016 var det for første
gang over 100 000 barn i vedvarende lavinntekt i Norge. De siste
tallene viser at i 2019 var antallet på hele 115 000 barn, tilsvarende 11,7. Det er 4000 flere barn enn året før.
Ser vi helt tilbake til 2006, har antall barn i befolkningen økt med 2,7 prosent, mens antall barn i lavinntektsgruppen har økt med 70,8 prosent.
Helt siden 2013 har barn med innvandrerbakgrunn vært i flertall
blant barn i lavinntektsgruppen, og økningen i den totale andelen
barn med lavinntekt de siste årene skyldes i hovedsak en økning blant dem med innvandrerbakgrunn.
I arbeidet med denne rapporten har vi sett at utfordringsbildet og konsekvensene i all hovedsak er de samme uavhengig av foreldrenes opprinnelsesland, derfor er ikke dette noe som vektlegges videre i denne rapporten.
Avhengig av hvor du bor
Utenforskapet til samtlige ungdommer i denne rapporten kunne vært unngått. Selv om vi vet mye om risikofaktorene for at en ungdom skal falle utenfor, er det sjeldent vi klarer å forhindre at det skjer.
Det forebyggende arbeidet varierer mellom kommunene, og de fleste steder er dette for lite prioritert. Per i dag finnes det ingen helhetlige hjelpetilbud for barn og unge som står i et utenforskap. Hjelpetilbudet er silopreget, og det ungdommene i denne rapporten opplever som en hovedutfordring, nemlig relasjonell og sosial kompetanse, er det ingen tjenester som er spesialisert på. Dette gikk vi grundigere inn i i forrige rapport.
Det å vokse opp i en lavinntektsfamilie øker risikoen for å selv havne i et utenforskap. En del støtteordninger er universelle, men også her ser vi at det er store variasjoner mellom kommunene. I spesielt levekårsutsatte områder er trykket på skoler og andre tjenester for barn og unge også høyere, slik at muligheten til
å få hjelp er mindre enn i områder der levekårsutfordringene ikke er like dominerende.
Voksne for Barn har gjennom arbeidet med denne rapporten sett
et stort behov for at det blir jobbet mer overordnet nasjonalt for å sikre at alle innbyggere får et likeverdig tilbud, uavhengig av bosted.
Dette er den andre av fire rapporter fra Voksne for Barn om utenforskap. I de neste rapportene vil vi ta for oss utenforskap hos barn og unge som har en funksjonsnedsettelse, har en
ikke-binær kjønnsidentitet eller minoritetsbakgrunn.
Forhåpentligvis kan ny innsikt og kunnskap fra disse rapportene gjøre noe utfordringene disse ungdommene står i.
