Å vokse opp i en lavinntektsfamilie handler ikke bare om at du kan ikke kan delta på det samme som andre fordi du ikke har råd, men om en lang rekke tilleggsutfordringer som gjør det vanskelig å ha nære relasjoner til andre mennesker.
I forrige rapport så vi at et utenforskap i stor grad handler om sosiale utfordringer. Det kan se ut til at barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet strever noe mer på dette området enn andre i utenforskap. De er mer ensomme, utsettes oftere for mobbing og mangler oftere et sosialt nettverk på skolen.
Ensomhet
Ensomhet er utbredt blant unge som står i utenforskap. Ungdommene som har vokst opp i lavinntektsfamilier er noe oftere ensomme (9/10) enn dem som har vokst opp med normalinntekt (8/10).
Den største forskjellen finner vi om vi ser på graden av ensomhet. 6 av 10 som vokser opp med normalinntekt kjenner i stor grad på ensomhet. Ser vi på dem som har vokst opp med lavinntekt øker antallet til 8 av 10.
De som har vokst opp i økonomisk utsatthet føler sterkere på ensomhet enn andre unge i utenforskap. Til sammenlikning viser Ungdatarapporten for 2020 at hele 95 prosent av ungdommene i Norge sjelden føler seg ensomme. Så mange som 9 av 10 har en fortrolig venn som de kan stole på og snakke med om alt mulig.
De av intervjuobjektene som har et sosialt nettverk forteller at de allikevel kan føle seg ensomme, hovedsakelig fordi de ikke er åpne om situasjonen sin og at det derfor blir en slags distanse mellom dem og andre. Flere ser ut til å åpne opp i takt med at de blir eldre, men opplever likevel at det er ubehagelig og for privat å snakke om i særlig grad, og at det er vanskelig for andre å forstå hvordan de har det.
Fritidsaktiviteter
Antallet som deltar på fritidsaktiviteter blant unge i utenforskap er lav, men forskjellen på manglende deltakelse blant dem som har vokst opp i en lavinntektsfamilie (38 %) og de som har vokst opp med normalinntekt (36 %) er minimal. Det kan se ut til at de sosiale årsakene til manglende deltakelse i stor grad er gjeldende også for barn som har vokst opp i lavinntektsfamilier.
Et fåtall av intervjuobjektene oppgir at de har måttet slutte på fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har råd. Noen foreldre prøver å finne alternativer som ikke koster noe eller man finner pengene på bekostning av annet. Langt flere forteller at andre faktorer rundt lavinntekt gjøre ting vanskelig. Et intervjuobjekt måtte slutte på en fritidsaktivitet fordi foreldrene ikke hadde råd til å kjøre, en annen forteller at moren jobbet så mye at hun ikke hadde tid.
Flere forteller at de har hatt mulighet til å delta på de aktivitetene de vil, men har sluttet fordi de mangler utstyr, eller fordi utstyret de har er så utdatert at det oppleves som sosialt stigmatiserende. Noen har sluttet på grunn av negative kommentarer fra jevnaldrende, andre fordi de ikke ønsker å bekymre foreldrene ved å be om utstyret de trenger.
Av tallene kan vi se at ledere for fritidsaktiviteter i liten grad oppleves som tillitspersoner av ungdom i utenforskap, og det ser ut til at voksne i denne rollen i liten grad har kompetanse på å fange opp og videre oppfølging av unge som havner utenfor. Siden unge som vokser opp i lavinntekt forsøker å skjule situasjonen sin i så stor grad krever det mye av den voksne. Det ser allikevel ut til at en fritidsleder har lettere for å sette inn tiltak mot utenforskap på bakgrunn av økonomiske årsaker enn av sosiale.
