Voksne for Barn viser til brev av 27. mars 2023, hvor NOU 2023:7 ble sendt på høring, og gir med dette våre kommentarer til utredningen.
Innledning
Voksne for Barn er en ideell bruker- og medlemsorganisasjon som særlig arbeider med utfordringene knyttet til barns psykiske helse og oppvekstsvilkår. Et av våre mål er å bidra til å hindre utenforskap og utjevne sosiale ulikheter både i barndommen og i et livsløp. Voksne for Barn er opptatt av å fremme barn og unges brukerstemmer, blant annet gjennom Ungt nettverk, Voksne for Barns ungdomspanel, foreldrestøttende tiltak for østeuropeiske foreldre, elevmentorordningen i tiltaket Drømmeskolen og gjennom tiltaket ROM, der pårørende sammen med tjenestene bidrar til å fremme brukerstemmer, blant annet fra fosterforeldre.
NOU 20203:7 omhandler en gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet.
Voksne for Barn vil innledningsvis takke barnevernsutvalget og sekretariatet for en særdeles omfattende arbeidet som er lagt ned i denne utredningen. Barn i barnevernet er like forskjellige som alle andre, med ulike behov, ulike utfordringer og ulike ønsker for sin egen fremtid. Voksne for Barn viser til utvalgets egne refleksjoner knyttet til mangel på kunnskap og forskning om hvordan disse barna og ungdommene opplever hjelpen de får og hvordan de ulike barnevernstiltakene virker. Det er derfor prisverdig at utvalget har gått så grundig gjennom de ulike aspektene knyttet til kunnskap om hvordan barn og unge i barnevernets rettsikkerhet kan styrkes. Vi mener likevel helt overordnet at å styrke kvaliteten på barnevernets faglige arbeid i alle ledd og innenfor den eksisterende tjenestestrukturen er det som er aller viktigst for å styrke rettssikkerhet og kvalitet i barnevernet.
Voksne for barn vil knytte sine kommentarer til følgende kapitler:
Kapittel 5. Styrket stilling for barn i barnevernet
Barn og unge i barnevernet har særskilte behov knyttet til omsorg og trygghet, og mange opplever at de flyttes mellom ulike bosteder og tjenestetilbud. Samtidig vet vi at denne gruppen har særlige utfordringer knyttet til å bli hørt og lyttet til. Voksne for Barn vil derfor helt overordnet peke på behovet for å styrke barn og unge i barnevernet sin rett til å bli hørt, og at deres stemmer både i større grad og mer systematisk blir hørt for å forbedre tjenestene og det enkelte barn og den enkeltes ungdoms rettssikkerhet. Voksne for Barn ber derfor om at det jobbes videre med både å konkretisere og styrke barns og unges rett til medvirkning og at medvirkningsretten styrkes i særlig grad der barn og unge skifter bosted, plasseres utenfor hjemmet og skifter tjenestetilbud.
Vi viser i denne sammenheng til Barneombudets høringssvar til forskrifter til ny barnevernslov – forskrift om barns medvirkning i barnevernet, samtaleprosessforskriften og godkjenningsforskriften datert 21. oktober 2022: «Vi vil også trekke frem at det over tid er avdekket i flere rapporter og tilsyn at medvirkning ikke er godt nok ivaretatt i barnevernet. Dette handler etter vårt syn ikke om innholdet i regelverket, men også forståelsen av regelverket og barnevernstjenestens kompetanse». Voksne for Barn slutter seg til dette, og ber om at dette følges opp i det videre arbeidet.
Voksne for Barn støtter utvalgets forslag om en gjennomgang av reglene for rettigheter og bruk av tvang på institusjon. Vi mener at barns rettigheter må komme tydeligere frem, og at dagens kapittel 10 har et tvangs- og begrensningsfokus og for lite et rettighetsfokus. Derfor bør det komme tydeligere frem hvordan institusjonene utøver sitt omsorgsansvar og sikrer normale grenser for barn og unge.
Kapittel 9: Innvandrere, nasjonale minoriteter og urfolk i barnevernet
Ipsos gjennomførte i 2017 en undersøkelse på oppdrag fra Bufdir om innvandreres tillit til barnevernet blant et utvalg av ulike innvandrergrupper (Polen, Bosnia-Hercegovina, Pakistan, Irak, Somalia og Vietnam) sammenlignet med et tilfeldig utvalg fra totalbefolkningen. De fant at tilliten var lavere blant innvandrerne (41 prosent hadde stor tillit) enn i totalbefolkningen (55 prosent hadde stor tillit), men det var stor andel som svarte «vet ikke» i minoritetsgruppen. Samtidig var det forskjeller i tillit mellom ulike innvandrergrupper, der de med pakistansk og polsk bakgrunn hadde lavest tillit.
Selv om det har versert en rekke barnevernssaker i den europeiske menneskerettighetsdomstolen der foreldre med østeuropeisk bakgrunn har klaget inn Norge, så er det likevel relativt liten oppmerksomhet knyttet til hvordan tilliten til denne gruppen og norske myndigheter kan bedres.
Voksne for Barn ønsker i denne høringsuttalelsen å rette søkelyset mot østeuropeiske familier og deres forhold til barnevernet i Norge. Østeuropeiske innvandrere som kommer til Norge kommer hit primært som arbeidsinnvandrere og omfattes derfor ikke av integreringstiltak. Derfor opplever vi blant annet en grunnleggende mistillit til det norske offentlige systemet, deriblant synet på barnevernet og andre hjelpeinstanser. Det har vært store avisoppslag og TV-innslag i Polen, Litauen og Russland om hvordan det norske barnevernet stjeler barn fra familiene og plasserer dem i norske familier uten barn. Det går også rykter i det litauiske miljøet i Norge og i Litauen som gjør at foreldre som kommer hit med barn har et usant og urealistisk bilde av det norske hjelpeapparatet.
I en rapport fra Arendal kommune om arbeidsinnvandring fra EØS-land kommer det frem at barnevernet er i daglig kontakt med arbeidsinnvandrere fra EØS-land. De kommer primært fra Polen, Romania og Litauen. Av disse er Polen den største gruppen barnevernet er i kontakt med. Barnevernet opplever at arbeidsinnvandrere fra EØS-land har lite kjennskap til barnevernstjenesten og de bruker mye tid på direkte informasjon.
Voksne for Barn etterlyser derfor et særskilt fokus og særskilte tiltak for å forhindre kulturkollisjoner som følge av manglende informasjon og mistillit mellom arbeidsinnvandrere og det norske hjelpeapparatet, og da særlig knyttet til barnevernstjenesten
Kap 7 Barnerepresentasjonsordning (BRO)
Voksne for Barn synes det er meget positivt at man i denne sammenheng setter søkelys på de grunnleggende prinsippene om barnets beste og barnets rett til medvirkning. Vi vil knytte noen kommentarer til, og gjøre noen refleksjoner rundt, forslaget om barnerepresentasjonsordningen.
Utvalgets flertall foreslår at det opprettes en barnerepresentantordning (BRO) som skal tre inn i situasjoner der barn ikke kan bo hjemme. Ordningen skal sikre uavhengig representasjon som kun har ansvar for barnet og barnets interesser i saken. En styrking av barnets rettssikkerhet i beslutningsprosessene, før barn flyttes i tiltak utenfor hjemmet, vil skjerpe kravene til myndighetsutøvelse og beslutningsgrunnlaget. BRO medfører ingen endringer i barnevernstjenestens, statsforvalternes, nemndenes eller domstolenes ansvar. BRO skal imidlertid erstatte ordningene med talsperson, tillitsperson og tilsynsperson i fosterhjem, slik at barn får én person å forholde seg til. Det er et premiss at BRO er uavhengig av øvrige instanser, inkludert Bufetat, barnevernstjenestene, nemnd og domstol. Tre utvalgsmedlemmer støtter ikke forslaget om BRO. (7.1 Innledning)
Voksne for Barn ser gjennom vårt arbeid mange eksempler på en praksis hvor barns interesser og rettssikkerhet ikke blir godt nok ivaretatt når de er i barnevernets omsorg. Vi er derfor positive til intensjonene bak forslaget om en barnerepresentasjonsordning (BRO), men ser også at det medfører utfordringer og er usikre på om formen for å sikre uavhengig representasjon for barn som ikke kan bo hjemme, er hensiktsmessig.
Det er positivt at rollen er koblet fri fra barnevernet, rettsapparatet og tilsynsoppdraget til statsforvalter og gir en uavhengighet til disse. Det er også positivt at en barnerepresentant skal utsees allerede når det vurderes å flytte et barn ut av hjemmet og også når det er et frivillig tiltak.
Vi mener også at de argumenter som mindretallet av utvalget løfter frem bør vurderes ytterligere.
I begrunnelsen for valget av å foreslå BRO peker utvalget på anerkjennelsen av barneverntjenesten ikke godt nok ivaretar barns rett til medvirkning og å følge opp barn etter plassering. Da dette er sentrale, lovpålagte oppgaver for barneverntjenesten fremstår det ulogisk å forelå å løse problemet med å opprette en ny instans, heller enn å gi rammebetingelser og ressurser til barneverntjenesten og andre instanser, for å sikre at den kan utføre lovpålagte og oppgaver. Deler av det man tenker at BRO skal bidra til bør være sentrale komponenter i godt barnevernsfaglig arbeid og omfattes av barnevernets mandat. Det er samtidig ikke vanskelig å forstå at det er utfordrende å få til i den arbeidshverdagen ansatte i barneverntjenesten har.
Vi kan ikke se at det skulle være umulig å oppnå det overordnede målet om å ivareta barnets interesser, rett til omsorg og rett til å medvirke og ha innflytelse, gjennom å styrke barneverntjenesten og de ulike instansene som skal sikre barns rett til medvirkning og rettigheter.
Voksne for Barn har i tidligere høringsuttalelser på barnevernsfeltet pekt på noen forhold som må styrkes for å bidra til økt rettssikkerhet og reell mulighet for medvirkning for barn i barnevernets omsorg:
- Kompetanseheving hos ansatte i barneverntjenesten i hvordan bygge tillitsfulle relasjoner, som er et viktig grunnlag for å gi barn mulighet for å medvirke og ha innflytelse.
- Kompetanseheving i konkrete arbeidsmetoder for å legge til rette for medvirkning fra barn og unge hos ansatte i barneverntjenesten, statsforvalteren og rettssystem.
- Økonomiske rammer og ressurser som gir mulighet for god nok bemanning, som vil kunne redusere risikoen for høy grad av turnover i tjenesten.
Ett av målene med å etablere BRO er at barnet skal kunne forholde seg til kun én person. Vi vet at en av de største utfordringene i barnevernstjenesten er å sikre stabile kontakter over tid, da det er stor turnover i tjenestene på grunn av stort arbeidspress og utfordrende rammebetingelser. Gjennom vårt prosjekt «Trygge tilsynsførere, trygge barn» og «ROM Fosterhjem» får vi mange konkrete eksempler på at det samme gjelder tilsynsførere. Vi har vanskelig for å se at det vil være annerledes med en barnerepresentasjonsordning eller at ordningen vil løse mangelen på økonomiske ressurser, kapasitet og bemanning.
Forslaget om en barnerepresentasjonsordning forutsetter mange ansatte med riktig kompetanse og erfaring. Det er noe man ikke har lykkes å prioritere i nåværende ordning, og det er ikke en selvfølge at det vil la seg gjøre i en ny ordning.
En siste refleksjon rundt forslaget om BRO er hvordan man ser for seg å sikre balansen og forhold mellom oppgaver lagt til BRO og den respektive barneverntjenesten. Mindretallet i utvalget peker på at ordningen kan skape usikkerhet om roller og oppgaver hos både barnet og andre. Voksne for Barn deler den bekymringen.
Vi anbefaler derfor at man vurderer den foreslåtte ordningen ytterligere før man bruker store ressurser på utprøving.
Kapittel 18 Barn og foreldres rett til gjenforening og samvær
Voksne for Barn er svært positive til at det understrekes at det er et behov for et større kunnskapsgrunnlag på området. Samtidig mener vi at vi allerede har mye kunnskap direkte fra barn og unge, fosterforeldre og foreldre som har mistet den daglige omsorgen om hva som er viktig for å sikre gode samvær og stabilitet og trygghet for barnet
Gjennom vårt arbeid med unge som har erfaring fra å vokse opp i barnevernets omsorg vet vi at mange av dem hadde ønsket at de biologiske foreldrene hadde fått en bedre oppfølging etter omsorgovertakelse. De peker på at det ville ha gjort deres egen situasjon tryggere og mer forutsigbar dersom de biologiske foreldrene hadde fått hjelp til å håndtere den sorg og traume det er å miste omsorgen for et barn. De ønsker også at biologiske foreldre de skal få veiledning og støtte i den rollen de skal ha når de fortsatt skal være forelder, men uten daglig omsorg.
Voksne for Barn er også positive til at utvalget foreslår at det lovfestes i barnevernsloven en plikt for barnevernstjenesten til å forberede og utarbeide en plan for gjenforeningen, og at barnevernstjenesten skal følge opp barn og foreldre både under og etter en gjenforening. Utvalget foreslår en varighet på seks måneder.
Vi mener at forslaget om denne tidsrammen bør vurderes på nytt for å sikre at oppfølgingsperioden får en lengde som er til barnets beste og sikrer en trygg og god gjenforening.
Med vennlig hilsen
Signe Horn, generalsekretær i Voksne for Barn