Et samfunn måles på hvordan vi tar oss av de mest sårbare. Også når de har begått urett – spesielt når de er barn.
Det var vondt å lese om Jonatan Krister Andersen i VG. 15 år gammel gjorde han det grusomme og for alle omkring ham helt utenkelige: Han drepte to mennesker, først 14 år gamle Jakob Hassan, og deretter tobarnsmoren Tone Ilebekk, som bare forsøkte å hjelpe. To liv ble helt meningsløst tatt, med forferdelige konsekvenser for menneskene rundt dem.
Drapene markerte også begynnelsen på avslutningen av Jonatans liv. På grunn av brutaliteten ble han dømt uvanlig strengt til barn å være. Etter hvert gikk det opp for ham hva han hadde gjort. Høsten 2021 begikk han selvmord i Mandal fengsel, bare 20 år gammel. Det er spesielt vondt å tenke på hvor forferdelige konsekvensene ble for så mange, når tragedien tilsynelatende begynte med en så vanlig form for sårbarhet, nemlig en ung gutt som følte at han ikke klarte å ta igjen med andre barn. Det som begynte i sårbarhet, ble avsluttet i den mest ekstreme hjelpeløsheten som finnes.
For alle oss som bare kjenner saken fra media, er det vanskelig å si hva vi som samfunn kunne ha gjort for å redde akkurat ham. Er det noe vi kunne ha gjort i forkant for å forebygge eller gjenkjenne sårbarheten i en ung gutt, så drapene den kvelden ikke hadde skjedd?
For skolen er det å jobbe med skolemiljø og emosjonell utvikling noe av det viktigste man holder på med. Alle barn trenger å føle trygghet og tilknytning. En del gutter trenger spesielt å lære å håndtere sinne og andre vanskelige følelser. Samtidig er det selvsagt umulig å si hva som kunne ha hjulpet én spesifikk gutt som åpenbart slet så sterkt, uten at noen egentlig så ham, eller uten at han avslørte tegn på hvor galt det var i ferd med å gå med ham.
Det som synes klart, er at hva som skjedde under soningen ikke er noe vi kan være bekjent av. Selv om det helt sikkert var voksne i apparatet rundt ham som brydde seg, var ikke systemet godt nok. Barnevernet kan ikke slippe taket når en ustabil ungdom med en så ekstrem livshistorie fyller 18 år. Klare tegn til psykiske vansker og advarsler om risiko for selvmord, må tas på alvor. Og en psykisk sårbar 18-åring som har avsluttet ungdomstiden i fengsel, kan ikke begynne voksenårene i en avdeling med langt eldre sedelighets- og voldsforbrytere. Her holder det å stikke fingeren i jorda. Dette er, kort sagt, på ingen måte den «omsorgen» Jonatan trengte. Spørsmålet er om vi overhodet bør sette 18-åringer i et voksenfengsel.
Nå står minnet om Jonatan igjen som minnet om et liv som fortsetter å gjøre vondt, lenge etter at det er over. De dreptes familier fortsetter å leve i savnet. Vi andre må heller ikke glemme. Vi må lære, og vi må bli bedre.
Signe Horn, generalsekretær
Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef, Voksne for barn
Publisert
• Sist oppdatert