Respekt

Forord

Det mangler ikke på gode intensjoner fra myndighetene når det gjelder barn og unge med minoritetsbakgrunn; Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, stortingsmelding nr. 49, «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse» og «strategiplan for likeverdig utdanning i praksis» presenterer et knippe. Når vi leser disse i og for seg fortreffelige dokumentene, er det en ting som slår oss der det snakkes om barn og unge;
det tas for gitt at voksnes holdninger er stuerene.

Det sies mye fint om betydningen av å forebygge og slå ned på rasistiske holdninger og trakassering de unge i mellom. At lærere og andre voksne ansvarspersoner kan ha uakseptable holdninger og stå bak mobbing og trakassering av barn og unge med minoritetsbakgrunn, nevnes ikke med et ord.

Dermed uteblir også tiltakene. «Dette er en vi kan kalle en neger» sa læreren og pekte på den afrikanske niendeklassingen. «Hvorfor kan ikke folk bare slutte å bruke ordet «neger»? For meg er det sårende», skriver hun på Si;D sidene i Aftenposten.

Ungdommene i rapporten «Ung, Svart og Norsk» som er omtalt i denne utgaven av Barn i Norge, forteller at de blir stilt til ansvar for 11. september 2001, og korrupte, afrikanske statsledere av lærerne sine. Hassan ble sendt til fem spesialskoler av læreren sin, men ble sendt tilbake hver gang med de beste skussmål og beskjed om at han ikke hadde noe på en spesialskole å gjøre. «Jeg ville jo bare gå på den skolen – det er der jeg hører til – men han (læreren, red. anm.) ødela alt. Jeg er ikke den personen han beskriver i følge spesial­skolene», sier han.

Barn og unge med minoritetsbakgrunn ber ikke om spesialbehandling. De ønsker de samme
mulighetene for å lykkes som andre barn og unge. For at de skal få det, kan det hende de likevel må få noe ekstra – som for eksempel styrket språkundervisning.

Det er betenkelig at ikke mer ressurser settes inn på skolen for å hjelpe de aller svakest stilte, som enslige mindreårige asylsøkere, når vi vet at så mange som mellom 80 og 90 prosent av dem får opphold i Norge. Feltarbeidet til Karin Harsløf Hjelde og Claire Mock-Muñoz de Luna blant enslige mindreårige asylsøkere i London og Oslo, viser at de unge selv mener skole og utdanning er av største betydning for fremtiden deres.

Med den vissheten utholder mange av dem måneder og år i klasserommet – uten å forstå et ord av hva som sies. For en tålmodighet! Det er ufattelig at vi ikke evner å gi dem den norsk­undervisningen de trenger for å ha en reell sjanse til å henge med! Vi lar dem pine seg gjennom skolehverdagen som tapere og tilbyr deretter et liv i lavtlønnsyrker eller i verste fall sosialklienter, frem til pensjonsalder.

Vi har i Norge en mangeårig erfaring med grupper som ikke tilhører flertallet av etnisk norske. Vi har også lang tradisjon for å ha ganske så bestemte og ofte stereotype oppfatninger om mange av dem.

Vi har derfor også tatt opp og belyst unge samers forhold til alkohol som et tema her.
Hovedspørsmålet blir – hva er felles for alle unge i Norge og hva er spesielt ut ifra at de tilhører en gruppe som har utfordringer knyttet til å bli inkludert i det norske storsamfunnet. Vi ønsker debatt med denne utgaven av Barn i Norge. Det er på tide med en realitetsorientering i forhold til voksnes holdninger.

Det hjelper lite å bekjempe rasisme og mobbing når læreren er direkte eller indirekte ansvarlig for mobbingen. Samtidig vil vi gjennom artiklene vise hvor motiverte mange minoritetsungdommer er til å få seg en utdanning og et godt liv i Norge. Det viktigste for alle er å bli møtt som en ganske alminnelig ungdom med behov for å få omsorg og kjærlighet, og bli sett, hørt og forstått De fortjener å bli tatt på alvor!

Randi Talseth, generalsekretær
Ingeborg Vea, informasjonskoordinator