Se meg!

Forord

Siden år 2000 har Voksne for Barn årlig publisert rapporten «Barn i Norge». Her har vi tatt opp sentrale spørsmål om barns og unges oppvekst og psykiske helse både sett i lys av kritiske problemer, hjelpetiltak, familie, skole og samfunn. Betydningen av barns egne opplevelser av sin situasjon har vært et gjennomgående tema.

Årets rapport tar opp problemstillinger vedrørende de stille barna – som ofte verken blir sett, hørt eller forstått, og som får liten oppmerksomhet i fagmiljøer, i media og i politisk sammenheng. Det er grunn til å merke at Voksne for Barn ofte har vært i forkant med å ta opp temaer som andre ikke har hatt på dagsordenen. For eksempel satte organisasjonen søkelys på omsorgssvikt overfor barn tidlig på 70-tallet. Ti år senere tok vi opp behovet for et lovfestet forbud mot fysiske og psykiske overgrep mot barn. Fra tidlig på 90-tallet har organisasjonens fokus blant annet vært rettet mot barn av psykisk syke foreldre.

Samfunnets oppmerksomhet blir ofte styrt mot det spektakulære, det støyende og godt synlige. Det gjelder også på oppvekstområdet. Det er vanskeligere å forholde seg til fraværet av krav om å bli sett – til det stille, tilbaketrukne og tilsynelatende medgjørlige og tilpassede barnet. Erkjennelsen av at disse barna også i høy grad bør få faglig og politisk oppmerksomhet vokser nå fram, ikke minst på grunnlag av de studier og den kunnskap som foreligger.

Hvordan hjelper vi henne som ikke sier noen ting? Hvordan kommunisere med barn som ikke snakker? Hvordan hjelpe skolevegrere tilbake til et skolefellesskap? Dette er blant temaene i årets Barn i Norge-rapport.

«Opplevelsen av å få lite tilbake gjør at en ikke orker eller gir litt opp», sier spesialpedagog Ingrid Lund om det å forholde seg til de tause barna. De gir likevel klar beskjed om at de vil bli sett, snakket til og spurt om hvordan de har det, selv om de gjør sitt beste for å være usynlige. «Ikke tro på det hvis noen sier at de ikke har lyst til å begynne å snakke», er det viktigste rådet fra en ungdom som gikk taus gjennom hele ungdomsskolen.

Flere av artiklene viser til konkrete framgangsmåter for hvordan man kan lytte til barn og unges egen stemme underveis i et hjelpeopplegg. Menneskers rett til medvirkning er blant annet slått fast i lov om pasientrettigheter. Denne retten gjelder også for barn og unge som brukere av psykisk helsevern. Mange sliter likevel med å få dette til i praksis.

Tause barn og unge er i særlig grad prisgitt voksnes oppfatninger og vurderinger av deres behov. En bevisst holdning til brukermedvirkning overfor innadvendte barn, er derfor spesielt viktig. Intensjonen med Barn i Norge-rapportene er å publisere fagartikler som kan danne grunnlag for sosialpolitiske og faglige initiativ som ivaretar barns oppvekst, utvikling og helse.

I år er rapporten også blitt knyttet til Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober, hvor temaet er barn, familie og nettverk. Voksne for Barn lover å arbeide videre for at også de stille barna blir sett, hørt og forstått med utgangspunkt i egne behov – slik alle barn har krav på.

Redaksjonen v/professor Edvard Befring, generalsekretær Randi Talseth og informasjons- og markedskoordinator Ingeborg Vea