Fattige norske barn legger seg sultne. De deltar ikke på gratis fotballtrening fordi de hverken har fotballsko eller busskort. Vi kan ikke fortsette å ignorere at fattige familier også trenger penger.
Tekst: Signe Horn, generalsekretær i Voksne for Barn Foto: Bo Mathisen
Kronikken ble publisert i Vårt land 14.03.2020
De nye tallene på hvor mange barn som vokser opp i fattigdom har kommet: 5.000 flere barn mellom 2017 og 2018, og de fattigste har blitt enda fattigere. Politikerne svarer med at dette er uholdbart, som de gjør hvert år. Men så blir det stille.
Samfunnsøkonom og tidligere arbeids- og administrasjonsminister, Victor Norman, har regnet ut at en person som faller utenfor samfunnet, koster 20 millioner kroner. Det tilsvarer også hva vi kan investere i et barn før vi går i minus. Å gjøre noe med fattigdommen er altså ikke bare bra for den det gjelder, det er lønnsomt. Skal vi klare å snu trenden trengs det en politikk som tar utgangspunkt i hva som er best for barnet, ikke hva vi ønsker av foreldrene deres.
En farlig hvilepute
57 prosent av de fattige familiene i Norge har innvandrerbakgrunn. På Politisk kvarter mandag morgen fortalte Barne- og familieminister Kjell-Ingolf Ropstad at syriske flyktninger er årsaken til økningen vi nå ser, men at dette kom til å gå seg til over tid. Det er tid barn ikke har, en barndom følger ikke regjeringens tidsperspektiver.
Hvert år blir det at barnefattigdommen øker unnskyldt med at vi får flere innvandrere. Det er riktignok sant at økningen her er størst, men det er en farlig hvilepute. Konsekvensene av å vokse opp i fattigdom er akkurat de samme, uansett hvor foreldrene dine kommer fra. Bare det å være flerkulturell gjør deg ekstra sårbar som barn. Har familien din i tillegg vært på flukt følger det med en lang rekke risikofaktorer. Ikke å hjelpe dem ut av fattigdom i påvente av at foreldrene kommer ut i jobb bidrar ikke til integrering, det er å legge ekstra stein til byrden.
Saksbehandlingsfeil
Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser også at de fattigste familiene blir fattigere. I en gjennomgang Voksne for Barn har gjort av tilsynssaker fylkesmennene har hatt med NAVs behandling av sosialhjelp til barnefamilier de siste årene, finner vi en rekke grove saksbehandlingsfeil. Dette er antakelig bare toppen av isfjellet.
Hvordan barn og deres rettigheter behandles er svært varierende mellom kommuner og bydeler. Selv om det finnes retningslinjer på hvor mye familier med barn skal motta i sosialhjelp velger mange kommuner å gå bort fra dette. Noen velger å gi et lavere beløp, andre kutter i barnetillegget etter barn nummer tre fordi familien angivelig har «stordriftsfordeler» ved å ha mange barn. Alt for mange har ikke kartlagt barnas faktiske behov, slik de er pålagt å gjøre.
Dette i tillegg til at de fleste kommuner tar med barnetrygden i inntekstberegningen ved beregning av størrelsen på sosialhjelpen. De eneste som ikke får beholde barnetrygden i Norge er altså de som har aller minst fra før av.
Barns behov og hva som er best for dem endrer seg ikke i takt med politikeres ønske om å få foreldre ut i jobb, ta juksemakere eller holde en streng linje. Lovverket vi har er godt nok til å ivareta alle disse barna på en tilstrekkelig måte, likevel klarer ikke vi som samfunn å ta vare på dem.
Plaster på skuddsår
Man skal ikke kimse av tiltak som fritidskort og ferietilbud, det kan være uvurderlig for noen. For de fleste er det derimot som å sette et plaster på et skuddsår.
Fattigdom er ikke bare mangel på muligheter. Det er også å vokse opp med foreldre som har fullt opp med egne bekymringer, og ikke makter å være så tilstede for barna sine som de gjerne ønsker. Fordi de har nok med å finne ut av hvordan hverdagen skal gå rundt. For mange betyr det også å flytte ti ganger i løpet av barneskoleårene, legge seg sulten og ikke å kunne delta på gratis fotballtrening fordi du hverken har fotballsko eller busskort. Eller at du ikke forteller moren din at du har vokst ut av den gamle vinterjakken, fordi du vet hun blir så lei seg av ikke å kunne gi deg en ny.
Det er viktig med fritidstilbud og gratis tjenester som gjør det lettere for barnet her og nå. Gratis barnehage og SFO for alle er uvurderlig for både integrering og inkludering av barn som i utgangspunktet står uten denne muligheten. Men slike tiltak snur ikke statistikken alene.
Fattige trenger penger
Fattigdom har mange former. Selv når foreldrene dine er i arbeid kan det være vanskelig å få endene til å møtes, eller en av foreldrene kan stå alene med forsørgeransvaret.
20.000 færre barn ville vokst opp i fattigdom dersom barnetrygden hadde vært justert opp i tråd med prisveksten. Barnetrygden er dermed en viktig brikke i kampen mot den økende barnefattigdommen. At KrF i regjering har fått til den første spede økningen av denne siden 1996 er beundringsverdig. Skal det få noe effekt avhenger det allikevel av at den indeksreguleres, og ikke bare justeres opp for de yngste barna. Ikke alle barnefamilier får bedre råd med årene, og konsekvensene av at familien har dårlig råd ser ut til å påvirke barnet i større grad jo eldre de blir.
FN oppfordret for ikke lenge siden Norge til å øke barnetrygden for å få bukt med den økende barnefattigdommen. Likevel er det ikke flertall for en slik økning. Vi kan ikke fortsette å ignorere at fattige familier også trenger penger.
Diskriminerende
Så lenge politikerne ikke ser ut til å ta dette innover seg, ser på helheten, og ikke bare starter enkeltstående tiltak uten videre effekt, vil ikke grafen snu.
På helse- og rusfeltet har man innført barneansvarlige, det settes i gang utredninger for å se på barnas situasjon, og langsiktige opptrappingsplaner for å bedre barnas situasjon. Det er fortsatt en lang vei å gå, men her anerkjenner man i hvert fall at en slik oppvekst er utfordrende, og putter handling bak ordene. Hvor er opptrappingsplanen for barna som vokser opp i økonomisk utsatthet?
Vi har tidligere i år sett hvordan barnets beste prioriteres bort til fordel for andre hensyn i utlendingssaker. Det sammen kan sies om for eksempel barn av kriminelle. En skjult, systematisk diskriminering av barn og deres familier i saker der foreldrenes situasjon eller handlinger ikke samstemmer med politiske interesser.
Fattigdom går i arv. Det er vår plikt å sette barn i stand til å bli gode, samfunnsnyttige borgere i årene som kommer. Det er på tide at politikerne innser at om vi skal gjøre noe med barnefattigdommen må vi for et øyeblikk legge arbeidslinja og foreldrenes situasjon til side, og ta utgangspunkt i barnets beste.
Publisert
• Sist oppdatert