I alle de årene jeg har fulgt norsk samfunnsliv, har jeg aldri forestilt meg dette: At det å hente noen få norske barn ut av en helvetesleir som Al Hol ville bli en betent politisk sak.
Denne saken burde vært over for lengst, barna hentet ut og debatten avsluttet. Det finnes så mange viktige saker vi trenger å løse, så mye annet og mer krevende vi burde bruke tiden vår på. Det er vanskelig å forstå at to påfølgende regjeringer har utvist en slik tilbakeholdenhet i møte med norske barns nød. Bare langsomt har noen få barn blitt hentet ut, mens andre barn forblir i forferdelige omstendigheter. Barns lidelse burde aldri bli en politisk uttæringssak.
Selvsagt er det dilemmaer knyttet til å hente ut mødre som har støttet et terrorregime. De dilemmaene kan imidlertid ikke sjalte ut det uakseptable i å la barn forgå under forhold FN omtaler som umenneskelig behandling og i verste fall tortur.
Man trenger ikke fagekspertise på barns helse for å forstå at forholdene i en leir som Al Hol kan være ekstremt skadelige for barns psykiske utvikling. I tillegg kommer truslene mot deres fysiske sikkerhet. Man trenger heller ikke fagekspertise på menneskerettigheter for å forstå at Norge på merkelig insisterende vis undergraver sin egen posisjon. Norske regjeringer mister en viktig del av sin troverdighet som forsvarere av menneskerettighetene når de tilsidesetter disse barnas mest grunnleggende velferd. Etter den siste runden med refs fra en av FNs spesialrapportører, kan det ikke være tvil om at stadig flere av oss føler på flauhet.
Regjeringen lovte i Hurdalsplattformen at den skal «Arbeide mot innskrenking av (…) menneskerettighetene og kjempe mot folkeretts- og menneskerettsbrudd uansett hvor de måtte finne sted». Den trenger å begynne her.
Signe Horn, generalsekretær, Organisasjonen Voksne for Barn
Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 10. februar 2022.
Publisert
• Sist oppdatert