Når barn ikke orker å gå på skolen er det fordi vi voksne har sviktet, ikke sett eller anerkjent deres behov, eller tatt beslutninger som påvirker dem negativt.
Mange barn sliter med å komme fullt tilbake på skolen etter pandemien. Årsakene er sammensatte. De siste to årene har mange vanlige og sunne rutiner blitt satt ut av spill. Barn har blitt rykket ut av det livet de har vært vant til, og sosiale ferdigheter har ikke fått utvikle seg naturlig. Mange har også opplevd en forverring av et tidligere bilde med psykisk sykdom.
Noen ganger kan det føles enklere og tryggere å være hjemme, uten at barna egentlig har en grunn til å engste seg for å gå på skolen. I slike tilfeller er det for så vidt ikke noe i veien for å kalle det «skolevegring», så lenge barnas opplevelse stadig blir tatt på alvor. Samtidig er det viktig å huske at for mange barn er det snakk om mer alvorlige forhold. De kan ha opplevd mobbing, eller slite med ulike former for angst. Mange sliter også med ikke å ha nære venner, og opplever det som skamfullt og smertefullt. Noen håndterer dette ved å bli hjemme. Dette er barn som ønsker å gå på skolen, men skolen møter ikke deres behov.
Vi trenger et perspektiv som ikke problematiserer barna i disse situasjonene, men setter fokus på de voksnes ansvar. Å snakke om at barna «vegrer seg» kan få det til å høres ut som om det er noe i veien med dem, som om de bare må ta seg litt sammen. Det blir veldig feil. Det er langt riktigere å snakke om «ufrivillig skolefravær».
Vi har også sett disse barna omtalt som «skolevegrere». Det må ikke få feste seg. Dette er hakket unna å kalle ungdom som sliter med å finne sin plass i livet, for «nav-ere». Det er ufortjent, unyttig og i verste fall skadelig.
Det viktigste er hva skolen gjør, og skolen kan og må gjøre masse. For barna som sliter bør det så raskt som mulig lages en individuell plan. Utgangspunktet må være en trygg dialog med barnet og foreldrene, så barnet skal få sette premissene. Skolehelsetjeneste og lærere trenger både å se på faktorer som bidrar til at barnet ikke orker å gå på skolen, og faktorer som barnet liker ved skolen og som man må satse mer på. Sentrale punkt må være sosial tilhørighet, håndtering av angst og stress, tilpasning av undervisning og tiltak for tilvenning. Mange barn trenger blant annet å lære mer om egen psykisk helse, og hvordan de kan håndtere vanskelige følelser.
Mange barn kommer ut av pandemien med svekket psykisk helse. Det er nå vi har muligheten til en innsats som kan begrense skadevirkningene så mye som mulig.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Stått på trykk i Dagsavisen, 28.03.2022.
Publisert
• Sist oppdatert