Hvor ble det av magien?

Vi må ta et oppgjør med arbeidslinja.

Den nye rapporten fra Frelsesarmeen viser at de fleste som står i matkøene deres, mottar ytelser fra NAV. Over halvparten bor sammen med barn, stort sett i førskole- eller grunnskolealder. Matkøene blir dermed det mest slående, og det vondeste, eksempelet vi har på at nivået på NAV-ytelser ikke er høyt nok til verdige og gode livsbetingelser, selv for barnefamilier. Foreldre har mange viktige og krevende oppgaver for å sørge for at barna har en god og trygg oppvekst. Å stå i matkø burde ikke være én av dem.

Dette presser fram behovet for å ta et oppgjør med arbeidslinja. I mitt tidligere virke som politiker har jeg tenkt på arbeidslinja som et nødvendig utgangspunkt for å unngå misbruk av noen av velferdsstatens mest grunnleggende ordninger. Slik situasjonen har utviklet seg, ser jeg et behov for en ny vurdering. Hvis vi fortsatt skal ha en velferdsstat hvor vi kan ha tillit til at de på bunnen får det de trenger, er det nødvendig å gå bort fra arbeidslinja – eller i det minste å nyansere den betraktelig.

Det er viktig med tillit til at systemet ikke blir misbrukt. Men det er vel så viktig – hvis ikke enda viktigere – med tillit til at systemet faktisk stiller godt nok opp for dem som trenger det. Den tilliten har dessverre fått seg noen kraftige skudd for baugen. Det må vi ta konsekvensene av.

Arbeidslinja består ikke bare av det helt nødvendige målet om at flest mulig skal være i arbeid, men også av prinsippet om at man alltid skal tjene mer når man er i jobb enn når man mottar ytelser fra NAV. Tanken bak arbeidslinja oppsummeres gjerne i setningen «Det skal lønne seg å arbeide».

Problemet er at motsatsen blir dette: «Det skal ikke lønne seg å bli alvorlig kronisk syk.» «Det skal ikke lønne seg å få MS.» «Det skal ikke lønne seg å få en invalidiserende psykisk lidelse.» «Det skal ikke lønne seg å bli varig skadd i en bilulykke eller av vold.» Eller: «Rammes du av motgang i livet, skal du kjenne det på lommeboka.»

Det var ikke dette som var kongstanken bak det norske sosialdemokratiet. Kongstanken var at man skulle kunne være arbeidsledig med verdighet, og syk med verdighet. Man skulle yte etter evne og få etter behov. Merk: etter evne. Og merk: etter behov. Du kan ikke forventes å yte fullt når du er alvorlig kronisk syk. Og verken du eller barna dine får etter behov fra det offentlige når du må stille deg i matkøen til Frelsesarmeen.

Det kommer uansett aldri til å være lukrativt eksempelvis å være alvorlig kronisk syk. Hvis du som barn vokser opp med en kronisk syk forelder, vil du nok aldri kunne konkurrere med mange av barna i klassen om de dyreste klærne eller de mest prangende ferieturene. Hele denne ideen om at det å leve på ytelser fra NAV er så gjevt at mange trakter etter det, vitner om en avstand til hvordan et liv på NAV-ytelser leves. Selv med en oppjustering av støttebeløpene vil det stadig være en tilværelse med flere begrensninger for livsutfoldelsen enn mange av oss i det rike Norge tar for gitt.

Når arbeids- og sosialministeren i et intervju (Regjeringen sier nei til økt trygd til de fattigste før jul – Dagsavisen) i essens uttrykte at NAV-ytelsene til og med må ligge under inntektene til de som arbeider deltid for at det skal «lønne seg» å jobbe, demonstreres det hvor skadelig arbeidslinja er i den krisesituasjonen mange familier nå befinner seg i. Standarden kan ikke hele tiden være at de på ytelser må ha smertelig lite, så lite at alle andre alltid har det en del bedre, spesielt ikke når mange av dem er barn. Barn skal ikke trenge å gå sultne fordi foreldrene har falt utenfor. Standarden for voksne må være at alle skal ha nok til å klare seg greit. Standarden for barn må være at de skal ha det trygt og godt. Enhver lavere standard betyr at vi svikter.

I min jobb i Voksne for Barn treffer jeg ungdom som forteller om hvordan det var å vokse opp i fattige familier. Da lurer jeg på hvor fellesskapets visjoner er i møte med dem som har minst. Hvor er velferdsstatens vilje til å løfte dem som befinner seg på bunnen? Hvor er evnen til å korrigere politikken, og tenkningen bak, når konsekvensene blir for tøffe, spesielt for mange barnefamilier?

Det er alltid mulig med omfordeling, slik at ytelsene fra NAV kan komme opp på et levelig nivå. Den dugnaden føler jeg meg sikker på at mange i Norge nå vil være med på. Vi vet fra før at det er solid støtte for å øke aktuelle satser for fattige barnefamilier. Det var det allerede før dyrtiden virkelig satte inn. Våren 2022 sa 87 prosent av de vi spurte i en undersøkelse at politikerne må øke støtten til utsatte familier.

Man snakker gjerne om dyrtiden som spesielt krevende for regjeringen. Og ja, det kan den være. Men den utgjør også en mulighet, samtidig som den gir et ansvar. Dyrtiden utgjør en mulighet til å finne tilbake til røttene våre, i et samfunn som har vært tuftet på ideen om at alle skal ha verdige kår. Dyrtiden gir en mulighet for politikerne til å vise at de er villig til og i stand til å prioritere dem som har det aller dårligst og til å befeste at vi er et samfunn som stadig skal være bygd på den inkluderende velferdsstatens grunn.

Jens Stoltenberg sa i sin siste nyttårstale som statsminister i 2013; «Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt.»

Har vi fortsatt den magien i oss? Har politikerne det?

Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn

(Denne sto på trykk i Dagsavisen 28. februar 2023)