Innspill til opptrappingsplan for psykisk helse

Les Voksne for Barns innspill til regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse, inkludert fra ungdomspanelet vårt.

En forkortet utgave (tilpasset begrensningslengdene for slike innspill) er sendt Stortingets helse- og omsorgskomité.

Det er en betydelig samfunnsutfordring at langt flere barn og unge sliter med den psykiske helsen enn tidligere. Voksne for Barn er opptatt både av de universelle satsningene på helsefremmende og forebyggende arbeid, ikke minst gjennom skolen, og av målrettede tiltak for grupper i sårbare livssituasjoner.

Overordnet

Behov for flere konkrete tiltak med klar progresjon

På et overordnet plan er det positivt at regjeringen som tre innsatsområder har valgt seg helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, gode og tilgjengelige tjenester der folk bor, og tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov.

Det er ikke minst viktig at regjeringen har satt et ambisiøst mål om at barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager skal være redusert med 25 prosent i løpet av handlingsplanens tiårsperiode. Blant mange positive tiltak vil vi framheve betydningen av regjeringens ønske om å prioritere etableringen av flere lavterskeltilbud i kommunene, samt at barn og unge som er henvist til psykisk helsevern skal få en vurderingssamtale, og at ventetiden skal reduseres.

Innledningsvis ønsker vi imidlertid å etterlyse flere konkrete tiltak med en klarere progresjon. En betydelig andel av forslagene omhandler at regjeringen skal «styrke», «vurdere», «utrede», «legge til rette for», «videreutvikle» og «bidra til». Vi oppfatter dette som i overkant løst og uforpliktende på et felt hvor det er behov for ambisiøs satsning spesielt for barn og unge som sliter i dag.

Mangler

Planen har flere mangler vi mener er uheldige:

Planen løfter i for liten grad frem viktigheten av et familieperspektiv i forebygging og behandling av psykisk uhelse, f.eks. betydningen av å sikre bedre ivaretagelse av barn og søsken som pårørende enn det som er tilfellet i dag, jf. nedenfor.

Planen er generelt lite utviklet på forhold knyttet til innvandreres og flyktningers psykiske helse. All den tid Norge per i dag mottar et rekordhøyt antall flyktninger fra en krigssituasjon, med de betydelige psykiske belastninger dette vil medføre ikke minst for barn og unge, oppfatter vi dette som en påfallende mangel. Et annet aspekt er at mange av familiene som flykter spesielt fra krigen i Ukraina består av kun mor og barn, med de særlige psykiske belastninger dette også medfører i foreldrerollen.

Planen sier mer eller mindre ingenting om betydningen av fysisk aktivitet for god psykisk helse, til tross for forskningen som framhever dette aspektet.

Planen sier etter hva vi kan se ingenting om den betydningen overganger har for den psykiske helsen til barn og unge, herunder overganger fra barnehage til skole og mellom de ulike skolenivåene. Også her har vi forskning som tydelig viser den psykiske belastningen disse overgangene kan medføre, og den positive betydningen av gode tiltak for barn og unges psykiske helse.

Betydningen av forutsigbare finansieringsordninger

Innledningsvis ønsker vi kort å bemerke betydningen av forutsigbare finansieringsordninger, som en viktig forutsetning for frivillige og ideelle organisasjoners arbeid. I planen fremkommer det at man ønsker å styrke grunnlaget for kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester. Man anerkjenner også betydningen av systematisk bruker- og pårørendeinvolvering i et slikt arbeid. For å sikre reell brukermedvirkning trengs det sterke brukerorganisasjoner, som kan fungere som samarbeidspartnere.

Regjeringen endret i desember 2022 kriteriene for Driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner innen psykisk helse-, rus- og voldsfeltet på kort varsel, og uten forhåndsinformasjon om hva slags endringer man kunne forvente. Det er i seg selv positivt at tilskuddsordningen spisses tydeligere inn mot brukermedvirkning. Gjennomføringen av de nye kriteriene har imidlertid vært brå, og har medført unødvendige utfordringer for flere organisasjoner. For vår del innbefatter det nedbemanning, da det ble alt for kort tid til å områ oss og tilpasse oss de nye kravene.

I opptrappingsplanen framholder regjeringen betydningen av gode rammevilkår for frivillige og ideelle organisasjoners arbeid, og definerer dette som «forutsigbar og rettferdig finansiering, enkle regelverk og tilskuddsordninger og åpenhet om hvordan midlene fordeles». Vi ønsker å løfte fram betydningen av denne tilnærmingen, og at organisasjoner ikke bør risikere at andre endringer i forbindelse med opptrappingsplanen gjennomføres på samme vis.

Behov for langt større satsning på skolen

Voksne for Barn ønsker å løfte den ofte undervurderte rollen skolen har å spille for å ruste elevene psykisk, både for det livet de står i som unge og det livet de har foran seg. Et av tiltakene som bør prioriteres, er en langt større satsning på det brede, helsefremmende arbeidet som skoler er i en selvsagt posisjon til å gjøre.

Innføringen av folkehelse og livsmestring som et tverrfaglig tema har vært et viktig steg på veien. Voksne for Barn har prioritert sterkt å bidra i dette arbeidet, med omfattende prosjekter for psykisk helse og livsmestring gjennom hele skoleløpet, fra 1. trinn til videregående. Utgangspunktet vårt er ordninger som favner hele klasser og alle barn på en skole, og hvor alle ansatte er godt kjent med hensikten med prosjektet og hvilken rolle man har i gjennomføringen. All implementeringsforskning viser at et systematisk og bredt arbeid som er forankret på alle nivåer, gir best resultater, også for elever med spesielle behov. Alle skoletiltakene våre er derfor skoleomfattende.

Tiltak som Zippys venner og Passport (barneskolen) innebærer at alle barn får innsikt i og trening på forhold som er grunnleggende for å utvikle en god psykisk helse. Tiltak som Drømmeskolen (ungdomsskole og videregående) gir skolene et konkret verktøy for å jobbe med elevmedvirkning og for å sikre et godt psykososialt miljø, som er viktig for at man klarer å fullføre skolen.

I det arbeidet som finansieres gjennom posten Psykisk helse i skolen ligger et betydelig uutnyttet potensial. Dette er et område hvor frivillige organisasjoner kan bidra sterkt til det løftet som trengs for den psykiske helsen til mange barn og unge. Vi er derfor svært spent på hvor regjeringen ønsker å ta denne satsningen videre, særlig med utgangspunkt i de signalene som er gitt i den nye opptrappingsplanen for psykisk helse.

For oss er det viktig å spille inn betydningen av å bygge videre på tiltak som er utprøvd gjennom mange år og effektvurdert. Dette er tiltak som er benyttet av mange skoler, som dermed har bygd opp kunnskap og erfaringer som man kan dra nytte av i videre spredning. Vår erfaring er at skoleledelse, lærere og skolehelsetjeneste har behov for metoder og verktøy som hjelper dem å jobbe bredt og koordinert. Godt arbeid med livsmestring som faktisk påvirker elevenes psykiske helse i ønsket retning, forutsetter formidlingsopplegg som bidrar til refleksjon, selvforståelse, gode gruppedynamikker og mestring.

Vi foreslår: Skoleomfattende tiltak / program for livsmestring og psykisk helse bør innføres på alle skoler som en grunnleggende del av arbeidet med skolemiljø, livsmestring og barns psykiske helse.

Grupper med stor sårbarhet

Samtidig som det er nødvendig å satse på universelle tiltak, vet vi at ca. 20 prosent av barn og unge vil befinne seg i en spesielt sårbar situasjon hvor de trenger støtte over tid. Her samler vi erfaringer spesielt via våre tiltak Ungt nettverk, Ungdomspanel og ROM Ung, som i stor grad består av ungdommer som har førstehåndsopplevelser med aktuelle utfordringer, herunder hvor krevende det kan være å møte hjelpeapparatet når man trenger det som mest.

Skolehelsetjenesten og «laget rundt eleven»

Ungdomspanelet vårt har spesielt framhevet den store betydningen til det lavterskeltilbudet som finnes der elevene er, nemlig på skolen. Barn og unge vi snakker med som har slitt i oppveksten, framhever ofte skolehelsetjenesten som redningen som gjorde at de klarte seg. Ungdomspanelet har samtidig framhevet at den primære svakheten er den ofte svært begrensede tilgjengeligheten, spesielt at helsesykepleier ofte er på skolen bare to dager hver uke. Et av de mest effektive tiltakene for å nå flest mulig barn og unge med et lavterskeltilbud, er å prioritere å tilgjengeligheten av helsesykepleiere, men også av sosiallærere og miljøarbeidere.

Vi foreslår: Det bør være et mål at innen fem år skal det være helsesykepleiere, sosiallærere eller miljøarbeidere på samtlige skoler i skoletiden hver dag.

Henvisningsrett

Gitt helsesykepleiernes nærhet til barn og unge, er vi ikke i tvil om at de burde ha henvisningsrett. Fastlegene oppleves ofte som en omvei. Ungdomspanelet vårt har vært opptatt av at fastleger ofte mangler grunnleggende kompetanse på psykisk helse, og at det er svært ulikt hvordan de møter unge med psykiske plager. For dem med dårlig økonomi er det i tillegg et problem med alle stadier som forutsetter betaling. Til sammenligning vil helsesykepleierne ofte være tettere på dem enn fastlegen, og ha et bedre faglig utgangspunkt både for å vurdere grunnlaget for en henvisning og for å utferdige en henvisning som beskriver barnets/ungdommens situasjon på en presis og dekkende måte. Nærheten til helsesykepleieren styrker også potensialet for god brukermedvirkning.

Vi foreslår: Det bør prioriteres å etablere en henvisningsrett for helsesykepleiere.

Prioritering av lavterskeltilbud

Ungdomspanelets erfaring er at hva gjelder psykisk helse, må man i praksis ofte bli veldig syk før man får hjelp. Det er gjerne først når man er veldig dårlig at man oppfyller kravene til å få hjelp.

Vi foreslår: Det må prioriteres å etablere et godt og lett tilgjengelig lavterskeltilbud i alle kommuner tidlig i opptrappingsplanens periode.

Ventetid og vurderingssamtaler

Ungdomspanelet vårt har videre framhevet den problematisk lange behandlingskøen i spesialisthelsetjenesten. I tillegg får for mange avslag på behandling, i strid med faktiske medisinske behov.

Vi foreslår: Det må settes et klart mål for når ventetiden for psykisk helsevern skal være redusert; et minimumsmål bør være at den reduseres til 30 dager innen 2026.
Vi foreslår: Vurderingssamtaler må prioriteres innført for alle barn og unge tidlig i opptrappingsplanens periode, så barn og unge ikke skal risikere skriftlige avslag på henvisninger (henvisninger som i seg selv kan være mangelfulle).

Mangel på adekvate eller oppdaterte behandlingstilbud

De unge i vårt ungdomspanel har selv erfaring med psykiske helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten. De peker på at det er store forskjeller når det gjelder tilbud og kompetanse. Man får ikke alltid den hjelpen man trenger, da ansatte kan ha manglende og lite oppdatert kompetanse om behandlingstilbud som har effekt.

Vi foreslår: Det må satses langt mer på spredning av kunnskapsbaserte, oppdaterte behandlingsformer, og omfattende kompetanseheving av ansatte i spesialisthelsetjenesten, i tråd med opptrappingsplanen.

Tilbud til lærlinger og andre unge voksne

Spesielt lærlinger står ofte med et svakt lavterskeltilbud hva gjelder psykisk helse, da de eksempelvis ikke lenger har den kontakten de kan ha hatt med helsesykepleier. Tilsvarende gjelder dem som står utenfor utdanning. Det mangler generelt ofte et tilbud etter videregående.

Vi foreslår: Også eldre aldersgrupper (unge voksne) bør ha tilgang på hjelp fra helsestasjonene, og kapasitet og ressurser må tilpasses dette.

Fastlegers kompetanse på barn og unges psykiske helse

Et tema som ikke er tydelig problematisert i opptrappingsplanen, er utfordringer knyttet til fastlegers kompetanse på psykisk helse. Ungdomspanelets erfaringer er at fastleger alt for ofte har begrenset kompetanse på området. De opplever også at det er veldig ulikt i hvor stor grad de blir tatt på alvor når de tar opp psykisk helse. Spesielt den store økningen i problemer knyttet til psykisk helse blant barn og unge, gjør det nødvendig å styrke fastlegers kompetanse i møte med denne pasientgruppen. At fastlegene eksempelvis har kompetanse til å utarbeide gode henvisninger til spesialisthelsetjenesten for dem som trenger dette, er viktig for at barn og unge som sliter med alvorlige psykiske vansker skal slippe unødvendig ventetid eller avslag på feil grunnlag.

Vi foreslår: Det er behov for å kartlegge fastlegers kompetanse på psykisk helse for barn og unge, og sette inn tiltak for å styrke denne, blant annet gjennom grunnutdanningen.

Særlig om barn som pårørende

Til tross for skjerpet lovverk viser erfaringer fra våre tiltak at gruppen barn og unge som pårørende fortsatt er en forsømt gruppe. Barn som har foreldre med rus- og/eller psykiske vansker opplever fortsatt å ikke bli inkludert eller tatt hensyn til i den behandling og oppfølging som gis. Et konkret eksempel som kom frem på en av våre ROM-samlinger, er at tilbud til barna ofte går gjennom pasienten, som av ulike årsaker ofte takker nei til tilbud – mens pårørende til barnet og/eller barnet selv gjerne ønsker og trenger hjelpetiltak. Det burde være en rutine blant alle som jobber med disse pasientgruppene at de alltid etterstreber å inkludere den øvrige familien og barnet i behandlingen som gis, og samtidig tilby barnet og resten av familien hjelp der det er et behov.

Vi har mye kunnskap om hvordan psykososiale problemer ofte overføres fra generasjon til generasjon. Likevel viser forskning med tydelighet at oppfølgingen av barn som pårørende i spesialisthelsetjenesten fremdeles – over et tiår etter at lovgivningen om barn som pårørende kom – ikke er god nok, og ofte svært mangelfull. Mange av pasientene eksempelvis i DPS er foreldre med ansvar for mindreårige barn. Regjeringen må lage rammer for behandling som viser at å jobbe familieorientert, gjennom å også ta inn barn eller søskens perspektiv, lønner seg.

Vi foreslår: Det er behov for å revidere den innsatsstyrte finansieringsordningen, så tjenestene får uttelling for å jobbe med hele familien.
Vi foreslår: Det må etableres tydeligere føringer for hvilke konsekvenser det skal få for helseforetakene om tjenestene ikke gjør sine lovpålagte plikter overfor barn som pårørende.

I opptrappingsplanen vedkjennes det at det lokale støttetilbudet til barn som pårørende er mangelfullt. Det nevnes imidlertid ikke hvordan regjeringen vil jobbe for å sikre at alle barn og unge i denne målgruppen får et tilbud, uavhengig av hvor i landet de bor. Det må etableres tydeligere føringer for hvordan kommunene skal ha lavterskel og lett tilgjengelige tilbud til ulike aldersgrupper av barn og unge som er pårørende. Tilbudene må ikke baseres økonomisk på at kommunene må ta fra andre poster, som noe som kommer «på toppen av» annet arbeid. Konkrete føringer for ivaretagelsen av noen av de barna og unge vi vet er mer utsatt, er nødvendig for at kommunene skal drive systematisk forebyggende psykisk helsearbeid. Tilbudene som gis må være kunnskapsbaserte, da vi på dette feltet har erfaring med at det er mye som gjøres som man egentlig ikke vet hvordan virker.

Vi foreslår: Det må øremerkes midler til klart definerte, kommunale støttetilbud til barn som pårørende.

Et viktig steg på veien ville være at kommunene, i likhet med spesialisthelsetjenesten, pliktes å ha barneansvarlig ansatte for denne gruppen. Per i dag er dette kun beskrevet som en mulighet for kommunene, ikke etablert som en plikt. Barneansvarlige i kommunen vil kunne bidra til å sikre koordinerte og samhandlende tjenester som jobber familieorientert. Alle tjenester som tilbys der et familiemedlem (være seg en voksen eller et barn) har helseutfordringer skal ha et familieperspektiv, der situasjonen til de berørte barna eller søsknene også inkluderes i betraktningen når tiltak skal bestemmes og iverksettes.

Vi foreslår: Kommuner bør være pålagt å ha barneansvarlig ansatte.

Vi står selvsagt til disposisjon for nærmere innspill.

Voksne for Barn, 11. oktober 2023