Det er uheldig hvis det skapes et bilde av at alle skoleprogram er et eneste stort problem. Noen av dem kan være en del av løsningen.
Det kommer regelmessig fram kritikk av tiltak og program som tilbys skoler av ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer og andre. Vi tenker først og fremst to ting: Ja, det er behov for å rydde i hva som tilbys skolene og å ha en god ordning for kvalitetssikring. Men nei, det betyr ikke at man bør forvise alle slags program og tiltak fra skolene, som om skolen aldri kan hente noe matnyttig fra uavhengige kompetansemiljøer.
I stedet for tilbud om utallige opplegg med varierende grad av dokumentert effekt, bør skoler få et mer standardisert tilbud om tiltak og program som er godt utprøvd og vurdert gjennom lang tid. Da vil skoler stadig ha frihet til å velge program og tilnærminger som passer deres lokale behov, når de ønsker det. Samtidig vil det sikre at elevene møter tilbud som faktisk bidrar positivt til skolemiljøet deres.
Alle har noe å lære
Som et utgangspunkt gjør man klokt i å tenke at vi alle har noe å lære. Man bør også være varsom med en tanke om at staten og offentlige etater stort sett vet best selv, og gjerne klarer seg best når organisasjoner, forskningsmiljøer og andre ikke melder seg på med forslag til andre måter å jobbe på.
Det er over 100 000 lærere i Norge. Vi vet nå engang at kompetanse og engasjement på disse temaene varierer fra lærer til lærer og skole til skole. Vi kan heller ikke forvente at alle ansatte i skolen får til den samme systematikken, uansett hvor mange ressurser og ansatte som tildeles skolen.
Man kan tenke på det organisasjoner og andre tilbyr som en «lærebok» i livsmestring og psykisk helse, på samme måte som i andre fag – et opplegg som avlaster lærerens planlegging og forberedelsestid, men anerkjenner deres kompetanse til god gjennomføring i sin klasse.
Det er veldig uheldig hvis kritikken av noen program bidrar til et bilde av at skoleprogram som sådan ikke har noen verdi. Det ville være svært alvorlig for det omfattende og systematiske faglige arbeidet som både elever og ansatte i skoler og organisasjoner har bidratt til gjennom mange år, og i nært samarbeid, for å finne verktøy og metoder som faktisk virker.
Gode forutsetninger for utvikling av nye verktøy
Tvert om vil vi sterkt argumentere for at noe av verdien med organisasjoners og andre uavhengige aktørers tilbud til skolen, nettopp er at vi har gode forutsetninger for utvikling av nye verktøy. I tillegg er det viktig at vi – når vi jobber på en riktig måte – kommer inn som et supplement i skolene som kan lette arbeidet med krevende problemstillinger.
For å ta oss selv som eksempel: Alle som jobber med skolerettede program hos oss, er pedagoger med erfaring som lærere, samt psykologer. De kjenner skolen fra innsiden, og har opplevd hva skolen ofte trenger. Vi jobber heller ikke i et vakuum, men i nært samarbeid med skoler og kommuner – ikke som noen som presser noe ned over kommunene, men som har en løpende dialog om hvordan programmene kan tilpasses ulike forhold og behov.
Vårt syn er at det er nødvendig å jobbe grunnleggende og forebyggende, inn mot individets mestring av livet og god psykisk helse. Dette er en måte å arbeide på som vi vet fører til mindre mobbing og barn som er bedre rustet til å håndtere utfordringer. Sosial støtte er en grunnleggende faktor som jobbes med i skoleprogrammene våre og som gjør at barn – og voksne – blir bedre på å støtte hverandre, anerkjenne hverandre og møte hverandre med empati og omsorg.
Det finnes allerede en ordning for kritisk vurdering av slike program, nemlig tidsskriftet ungsinn.no, som drives av Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord) ved UiT Norges arktiske universitet på oppdrag fra Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er også verdt å merke seg utspillet fra professor Charlotte Reedtz, redaktør for ungsinn.no, som nylig kritiserte Utdanningsdirektoratet for ikke å legge til rette for at skolene kan ta i bruk «de best dokumenterte tiltakene for å fremme godt skolemiljø, redusere atferdsvansker og stoppe mobbing».
Læremidler i Norge lages ikke først og fremst av staten, men av private forlag. Også forskningsmiljøer og ideelle organisasjoner, med vår måte å jobbe på, ikke minst med høy involvering av elever, lærere og andre ressurspersoner i skolene, har selvsagt gode forutsetninger for å utvikle tilbud til skolen.
Når regjeringen nettopp har foreslått nesten å halvere støtten over statsbudsjettets post for «Psykisk helse i skolen», kan vi raskt oppleve at mange program som det har vært jobbet lenge med å utvikle, i løpet av kort tid blir avviklet eller kraftig redusert. Det vil være et solid slag mot et arbeid ikke minst mange lærere og elever lenge har vært med på.
Når noen mener at de ca. 23 millionene som fordeles årlig over denne posten, heller burde gått til å ansette flere lærere, må det sies at det ikke er mange flere lærere man nasjonalt ville fått ut av denne summen. Derimot finansierer det støtte til et betydelig antall skoler – bare gjennom vårt arbeid er det i dag snakk om 400 aktive skoler.
Hvis myndighetene i større eller mindre grad fjerner program som dette fra skolen, vil det gjøre fagfeltet smalere, og fjerne mye av rommet både for innovasjon og for samarbeid mellom ideelle organisasjoner og skoler.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Publisert i Utdanningsnytt 21. oktober 2023
Publisert