Forslaget om å senke den kriminelle lavalderen er et feilskjær på flere måter på én gang.
Det er trist at en diskusjon som gjelder barn som kommer veldig feil ut i livet, så raskt blir til en diskusjon om hvor hardt vi kan gå til verks. Flere politikere har foreslått å senke den kriminelle lavalderen. Leder i Unge Høyre Ola Svenneby har gått lengst, med å foreslå å senke den fra 15 til 13 år. Dette er en avsporing som ikke hjelper oss videre. Sist gang en 13-åring kunne dømmes som kriminell i Norge, var på 1800-tallet. La det være sagt med én gang: Tilbake dit skal vi ikke!
Vi trenger gode tiltak, og vi trenger dem fort, både for å beskytte uskyldige mot vold og annen alvorlig kriminalitet begått av barn, og for å ivareta barn som får mye av livet ødelagt av egne handlinger. Det betyr imidlertid ikke at vi burde snu kortstokken på hodet, begynne forfra og nærmest ta de grunnleggende debattene fra bunnen av. Å dømme barn under 15 år som kriminelle er et stadium vi burde ha lagt bak oss for godt, og ikke en debatt som bør gjenopplives når det oppstår utfordringer, uansett hvor alvorlige eller krevende de er.
Det virker kanskje som om man er hard mot kriminalitet ved å senke den kriminelle lavalderen, men man er først og fremst hard mot dem med lav alder. Når vi skal vurdere dette forslaget, bør vi ikke tenke på det som en fremmed 13-åring vi ikke kjenner på en annen kant av byen. Vi bør tenke på sønnen, lillebroren, kusinen eller nabogutten vår på 13 år. For dem av oss som har et barn i den alderen i livet vårt, kan det rett og slett være en ganske rystende tanke at hen skulle være moden nok til å dømmes som kriminell. Vi vet hvor uskyldig en 13-åring på mange vis stadig er i møte med verden. Vi vet veldig godt at det er snakk om et barn.
Dette handler nettopp om hvordan vi oppfatter og tenker om barna som begår disse handlingene. Å straffeforfølge en 13-åring er spesielt problematisk av to grunnleggende forhold.
Det ene forholdet er at en 13-åring normalt ikke har nådd et modenhetsnivå hvor det er rimelig å holde barnet strafferettslig ansvarlig. Når samfunnet skal straffe en person, bør det forutsettes at vedkommende har nådd et visst nivå i sin utvikling. Når vi er 13, har vi normalt flere år igjen før vi er noenlunde ferdig utviklet psykisk og emosjonelt. Vi har stadig et bein solid plantet i barns verden, mens den andre foten jobber for å finne et famlende fotfeste i tenåringsverdenen. En 13-åring har også vesentlig dårligere forutsetninger for å stå imot gruppepress, mindre impulskontroll og dårligere evner til å vurdere framtid, konsekvenser og risiko, enn voksne, begrensninger i utviklingen som gjerne har direkte relevans i den typen saker det her er snakk om.
Flere politikere som støtter en senkning av den kriminelle lavalderen, har framholdt at når man er i stand til å begå forbrytelsen, er man også i stand til å ta straffen. Det er en forenklet forståelse. At man er fysisk i stand til å begå en handling, sier ingenting om intellektuell, emosjonell eller psykisk modenhet, forhold som er sentrale for om det er rimelig å dømme en person som kriminell eller ikke.
Det andre forholdet er at en 13-åring befinner seg i en alder hvor det å bli møtt og behandlet som en kriminell, rett og slett kan være knusende. Dette er en alder hvor man både fysisk og psykisk befinner seg i støpeskjeen, og hvor den menneskelige psyken er særlig sårbar. Det handler mye om å utvikle en grunnleggende forståelse av seg selv, verden omkring og sin plass i den. Mange har ikke engang kommet inn i puberteten ennå, men skal eventuelt dømmes som kriminelle med et barns ansikt, et barns stemme, et barns kropp og ikke minst: et barns tanker og følelser.
I sum: En 13-årings umodenhet gjør det særlig problematisk å regne vedkommende som strafferettslig tilregnelig eller «skyldig». Den samme umodenheten gjør at straff kan være særlig skadelig. Svenneby mener at 13-åringer må straffes for at folk skal ha respekt for systemet. Tvert om er det mange av oss som ikke vil ha særlig med respekt for et system som straffer barn.
Det er ingen tvil om at det både må investeres bredt i forebygging og målrettet i tett oppfølging av barna som begår voldshandlinger og andre alvorlige lovbrudd. Forebygging er ikke et lettvint ord i denne sammenhengen. Det handler om investeringer i konkrete tiltak for å skape både inkludering og muligheter i barns liv. Samtidig må dette kombineres med økte ressurser rettet inn mot dem som allerede har falt utenfor og er i faresonen for å begå eller allerede har begått handlinger som er til alvorlig skade for andre. Dette må omfatte både politi, barnevern og andre instanser.
Debatten om tiltak må begynne med en forståelse av det helt åpenbare, nemlig at det er barn det er snakk om. Vi må ikke bli et land med 13-åringer på tiltalebenken der voksne kriminelle pleier å sitte.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef, Voksne for Barn
Publisert i Dagsavisen 24. august 2024.
Publisert
• Sist oppdatert