Hva er vår visjon for en god, norsk oppvekst? Hvor langt unna er vi fra å innfri den visjonen?
Hvis neste generasjon er vår viktigste ressurs, burde regjeringens nye perspektivmelding ha adressert grunnvilkårene for barn og unges oppvekst. Det gjør den ikke.
Når vi snakker om hvor mye røffere barn og unges oppvekst var i gamle dager, sier vi gjerne: «Det blei folk av oss også». Nei, det ble det slettes ikke alltid. De som sier det, er gjerne dem det ble «folk» av, ikke dem som har fortsatt å slite hele livet.
Før visste vi ikke så mye om årsakene til at mange barn slet. Nå vet vi blant annet at en betydelig andel av rusmisbrukere og innsatte i norske fengsler har ADHD, selv om mange av dem ikke er diagnostisert. Det illustrerer tydelig at noen utfordringer i samfunnet har andre svar enn vi har tenkt. Noen er født med en høyere risiko for å komme skeivt ut i livet, mens andre påføres skader i oppveksten som preger dem.
Inga Bejer Engh avsluttet sin periode som barneombud med å framheve at vi, som kunnskapsnasjon, paradoksalt nok ikke bruker kunnskapen vår godt nok til å hjelpe barn og unge som sliter på ulike måter. «Vi vet hva som virker, men vi gjør det ikke», har hun uttalt.
Vi skylder hvert enkelt barn og ungdom å kunne leve et best mulig liv, få utdannelse, få venner og bruke sine evner. Men det handler også om noe så prosaisk som det samfunnsøkonomiske behovet når andelen eldre etter hvert øker dramatisk. Det er faktisk helt avgjørende at så mange som mulig av dem som vokser opp i dag, finner sin plass i samfunnet på en måte som er til gode både for den enkelte og for oss alle.
Som tidligere kommunepolitiker vet jeg hvor vanskelig det er å prioritere mellom gode formål. Men når vi ikke klarer å få dette til bedre, er det fordi vi ikke prioriterer å gjøre det bedre.
I bredt handler det om å styrke alle arenaer hvor barn og unges liv foregår, spesielt barnehage og skole, som steder for både å lære og å være. Det handler spesielt om inkludering og om innsats mot mobbing, alvorlige samfunnsutfordringer som også er til skade for landets framtid. At skolen bare er i begynnerstadiet av å lære barna om livsmestring, er en bortkastet mulighet. Vi kan ikke beskytte barn mot alle utfordringer i livet, men vi kan sette dem bedre i stand til å mestre dem.
Samtidig må vi ruste opp tiltakene for de barna som har det aller vondest. Vi kan ikke leve med at barn som selvskader, risikerer å vente i måneder på behandling i psykisk helsevern, eller med et barnevern som fortsatt strever med å oppfylle mange barns grunnleggende krav på å bli hørt og å bli beskyttet. Vi kan ikke fortsette å tåle at mange barn får livet ødelagt allerede mens de vokser opp, verken i et menneskelig eller et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Regjeringens perspektivmelding handler mye om handel, ressurser, klima og sikkerhetspolitikk – slik den må. Den burde imidlertid også tydelig ha adressert barns oppvekst. Hvordan ser vi for oss at våre barns oppvekst skal være, og hvordan vil det bidra til å bygge framtiden? Hva er hindringene? Hvilke muligheter og verktøy ønsker vi å gi dem?
En god start ville være at politikere lagde seg en liste over de største manglene i samfunnets omsorg for barn og unge. Den listen må omfatte alt fra den kunnskapen vi ikke gir dem, til den hjelpen de ikke får.
Et år før stortingsvalget er det viktigste spørsmålet politikere kan stille seg: Hva kan vi gjøre for at flest mulig barn skal ha det best mulig? Så enkelt, så vanskelig, og så viktig.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Først publisert i Vårt Land 30. september 2024.
Publisert
• Sist oppdatert