Fingrene unna leken, Høyre!

Høyre ønsker mer læring i barnehagen. Nei, takk – ikke mer av det samme!

Høyre har nettopp presentert sitt utkast til stortingsprogram. Skolepartiet Høyre er, som de lenge har vært, opptatt av å ha en offensiv skole- og utdanningspolitikk. Det er selvsagt positivt.

Det er mye å rose Høyre for her. Det gjelder ikke minst forslaget om at elever skal øve mer på å utvikle utholdenhet og konsentrasjonsevne, for eksempel ved å lese lengre tekster på papir, og at skolen samtidig skal begrense bruken av skjerm. Positivt er det også at elevene skal ha flere oppgaver som krever fordypning i stedet for multitasking. Dette er tiltak som bygger opp under en god læringssituasjon.

Vi heier også på fraværsregistrering på grunnskolen, så det vil bli lettere å følge med på utfordringer med ufrivillig skolefravær, og ikke minst: flytting av russetiden. Det må bli slutt på en situasjon hvor festen ødelegger for resten.

Det vi derimot ikke ønsker velkommen, er flere forslag om hvordan vi kan presse enda litt mer læring inn i de minste barnas liv. Statistikk over ferdigheter i spesielt lesing og matematikk viser dessverre at mange norske skolebarn kommer dårligere ut enn vi ønsker. Svaret kan imidlertid ikke være å fortsette en tilnærming med å tette igjen alle hull man kan finne med enda litt mer voksenstyrt læring.

I dette tilfellet ønsker Høyre å sette inn mer innsats for læring i barnehagen.

Det konkrete forslaget er at barnehager bør «innføre systematisk bruk av lekbaserte læringsaktiviteter for de eldste barna som en del av rammeplanen». Høyre viser til at det er store forskjeller i hvor modne elevene er når de begynner på skolen, og mener at «Lekbaserte læringsaktiviteter har stort potensial til å utjevne disse forskjellene». Dette er imidlertid en mening, ikke kunnskap. En stor del av forskjellene i modenhet vil uansett handle om naturlige forskjeller i biologisk utvikling.

Vi er kritiske til ideen om å innlemme barnehagebarn enda mer i læringsløpet. Barnehagen må være et sted for å utvikle grunnleggende sosiale ferdigheter og emosjonell og psykisk trygghet. Først og fremst må barnehagen være et sted for å ha det bra og for å ha det gøy – det vil si for lek. Litt forenklende: Hvis de voksne bestemmer leken, er det ikke lek lenger.

Gjennom frilek med andre barn lærer barn å samarbeide, dele, forhandle og løse konflikter. Dette er viktige ferdigheter som bidrar til sunn sosial utvikling. Frilek gir også barn en trygg arena for å uttrykke følelser, prøve ut nye roller og bearbeide opplevelser. Dette kan bidra til bedre selvregulering og mestring av emosjoner. Frilek betyr dessuten at barna bestemmer selv, noe som styrker deres selvtillit og evne til å ta egne beslutninger.

Som nestleder i Utdanningsforbundet, Ann Mari Milo Lorentzen, har uttalt: «Barn trenger å få leke fritt, uten intensjoner om at leken skal føre til oppnåelse av et eller annet forutbestemt mål.»

Lek handler nettopp om fri utfoldelse. Det handler om muligheten til å følge egne impulser, egne ønsker, egne ville ideer. Det handler om fantasi, som tilfeldigvis også er viktig for et barns læring, for barnets evne til kreativ tenkning og problemløsning. Å leke uten vokseninnblanding – annet enn at de voksne sørger for trygghet og eventuelt er med som litt store lekekamerater – er en viktig del av et barns utvikling. Å ofre en del av barns frie, kreative utfoldelse til fordel for rammebasert læring, risikerer å være ganske misforstått hvis ønsket er at barna skal utvikle seg til skapende voksne.

Høyres tilnærming til læring i barnehagen speiles i partiprogrammets tekst om grunnskolen.

Høyre nevner dessverre ikke ord som «lek», «praktiske fag», «kunst», «kultur», «sang», «musikk», «livsmestring», «tverrfaglig» og «inkludering», verken i innledningsteksten eller de konkrete forslagene. Vi snakker altså om grunnskolen – når elevene fortsatt er, virkelig er, barn. Da kan ikke lek være et ikke-ord.

Det er igjen verdt å trekke fram at den opprinnelige planen med 6-årsreformen, var at det skulle være mye lek. Det første skoleåret skulle utgjøre en myk overgang fra barnehage til skole, og barnehagepedagogikk skulle stadig stå sentralt. Skole handler om å lære, barndom handler om lek. Sagt slik, var tanken at første klasse skulle kombinere skole og barndom. Det er ikke hvordan det har blitt. Læringen har i stor grad forskjøvet leken. Det har blitt mye skole, lite barndom.

Opprinnelig var det heller ikke planen at man skulle begynne med lesing i første klasse. Det ble endret med kunnskapsreformen. Nå har vi forskning som indikerer at noen av utfordringene med ufrivillig skolefravær begynner allerede med barna som strever med bokstavinnlæringen i første klasse.

Svaret på et godt læringsløp for alle, er rett og slett ikke alltid mer læring enda tidligere. Det løpet vi lager for barnas utvikling – og deres læring som en viktig del av det, men ikke den eneste – må ta utgangspunkt i barns naturlige utvikling og behov.

Da jeg gikk på skolen, var det bare skole tre dager i uka. Leksene var til de dagene vi ikke var på skolen. Siden den gang har det blitt skole hver dag i uka, og leksene har blitt noe man gjør på kveldstid. Førskolen er erstattet med vanlig skole. Det er rett og slett en helt ny oppvekst for norske barn, hvor det har blitt stadig mer læring og stadig mindre fri utfoldelse.

Vi sier ikke at vi skal skru tiden tilbake. Kunnskapssamfunnet kaller på barna våre, og vi må gjøre dem klare. Når vi ser hvor mange barn som sliter på skolen, må vi imidlertid spørre oss om hvor vi har trådt feil. Ingenting tyder på at feilen er at vi har satt av for lite tid i barnas liv til læring.

Noen ganger må et konservativt parti gjerne være litt tilbakeskuende. Selvsagt trenger vi at barn begynner det lange løpet med å forberede seg til voksenlivet. Vi må imidlertid også etterlate nok rom til at barn fortsatt må få være barn – ørlite mer som i gamle dager. Det er til og med viktig for læringen.

Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn

Først publisert i Dagsavisen 18. september 2024.