Hva skal til for at barnevernsinstitusjonene blir den trygge og stabile arenaen barna trenger?
Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, må barnet sikres en omsorg som er forsvarlig, forutsigbar og av høy kvalitet. Dette burde være en selvfølge.
Både forskning, tilsyn fra Statsforvalteren, kritikk fra Riksrevisjonen (2020 og 2025), reportasjer fra NRK og erfaringer fra vårt eget arbeid viser imidlertid det motsatte. Vi tar oss ikke godt nok av de mest utsatte barna.
Sist ut er rapporten fra et regjeringsnedsatt ekspertutvalg, ledet av Helsetilsynets fagdirektør Erik Stene, som anbefaler omfattende endringer av barnevernsinstitusjonene.
Vi befinner oss i en situasjon hvor det offentlige overtar ansvaret for barn som opplever omsorgssvikt, men uten å sørge for trygge rammer og god omsorg for det samme barnet. Familiens omsorgssvikt følges av det offentliges omsorgssvikt. Det er ikke til å leve med.
Hvor stor andel som faktisk får god omsorg i barnevernsinstitusjonene, er det ingen som vet. Vi vet imidlertid at det blant fagpersoner gjerne snakkes om at det kanskje bare er et mindretall som virkelig får det bedre.
Samtidig er ikke dette noe som bør være en uoverkommelig oppgave. Det er til enhver tid snakk om et tusentalls barn som bor i barnevernsinstitusjoner, og cirka 2.500 i løpet av et år, med kortere eller lengre opphold. Dette er noe vi burde klare.
Vi som skriver dette, har samlet mer enn et halvt århundres erfaringer fra barnevernsfeltet. Vi vet hvor mye kunnskap og engasjement som finnes. Vi vet imidlertid også mye om hva som mangler, og om den sviktende evnen til systematisk og planmessig å ta i bruk all den kunnskapen vi har om disse barnas behov.
Stene-utvalget påpeker ikke minst omfattende utfordringer på strukturelt nivå. Erfaringer fra vårt eget arbeid på feltet bekrefter bildet.
Det mangler føringer for hvordan institusjonene skal jobbe med en felles nasjonal faglig standard, og mange barnevernsinstitusjoner følger heller ikke det som finnes av nasjonale standarder og forløp for kvalitet og innhold.
Familiens omsorgssvikt følges av det offentliges omsorgssvikt
De store avvikene går utover barna, deres hverdag på institusjonene og den hjelpen og støtten de trenger. Summen er store variasjoner i omsorgen som gis avhengig av hvor i landet du er, fra det svært gode til det uforsvarlige.
Selv om det stadig er behov for mer forskning, vet vi mye om hva som virker. Spesielt viktig er det å lytte til barn og unge som har hevet sine stemmer.
Vi vet, ikke minst fra eget arbeid på feltet, at trygge relasjoner som varer over tid, stabile voksne, forutsigbare rammer, medvirkning, reell tilpasning og skreddersøm etter hvert enkelt barns behov, er avgjørende.
Barn og unge på institusjon ønsker hjelp til å bli selvstendige, få en god hverdag, ha meningsfulle aktiviteter, være med å bestemme i eget liv og påvirke institusjonen. Mye handler om å finne og erfare en normalitet i en unormal situasjon.
Så hvordan oppnår vi dette?
For det første må vi få et mer forpliktende, standardisert forløp og klare krav til faglige standarder for barn i barnevernets omsorg uansett hvor i landet man bor og type institusjon. Det må være en felles strategi for hvilke institusjoner vi skal ha og hvordan de skal være organisert.
Stene-utvalget skriver at det i dag er uklart hva en institusjonsplass skal inneholde. Veilederen for forløp i barnevernsinstitusjoner gir bare anbefalinger, ikke krav. Det holder ikke. Når det er snakk om barn med så krevende erfaringer og så sterke behov, må vi formulere tydelige krav til institusjonene.
For det andre må det være færre vilkårlige valg av tiltak og metoder. Altfor ofte innføres behandlingsmåter og hjelpetiltak basert på faglige trender. Det må forutsettes at alle tiltak som iverksettes overfor en gruppe barn med en så krevende bakgrunn og livssituasjon, er kunnskapsbaserte og erfaringsevaluerte.
Vi må alltid spørre: Hva vet vi er mest virksomt? Hva vil barna ha?
For det tredje må vi etablere en nasjonal rigg for barnevernsinstitusjoner som er innrettet etter barnas faktiske behov. Kjernen bør være samlokalisering av tilbud og tjenester.
Slik slipper barna blant annet å flyttes til en ny institusjon, kanskje langt unna, når oppfølgingsbehovet endrer seg. Slik kan vi tilby barna en større grad av helhet, kontinuitet og tilhørighet.
Det ble i sin tid sagt at det skulle skinne av eldreomsorgen – slik det bør. Nå må det skinne av barnevernet. En kraftig oppjustering av barnevernsinstitusjonene må øverst på politikernes prioriteringslister.
Karin Källsmyr, konstituert generalsekretær
Merethe Toft, faglig ansvarlig for barnevern og barn som pårørende
Hanne Skarsvaag, faglig ansvarlig for brukermedvirkning og barnevern
Julie Gulbrandsen, faglig ansvarlig for Ungt nettverk og Ungdomspanel
Først publisert i Dagsavisen 16. november 2025.
Publisert
• Sist oppdatert