Vi bygger ikke et godt samfunn ved å telle hvor barns besteforeldre er født.
FrPs innvandringspolitiske talsperson Erlend Wiborg har advart mot at «etnisk norske nordmenn» vil havne i mindretall i vår levetid, og at det vil være «dramatisk».
Og likevel: På lekeplasser over hele landet oppleves det ikke dramatisk i det hele tatt. Barn med opphav fra andre deler av verden, leker med barn med opphav i Bergen, Bodø og Voss. Det er først når barna vokser opp at de skal forstå at det for noen aldri var helt så enkelt, aldri helt så ufarlig.
Slik FrP oppfatter det, blir man til og med en del av den demografiske trusselen hvis bare én av besteforeldrene dine var en flyktning fra et annet land. Dette er en oppskrift for splittelse og utenforskap.
For mange av oss er dette personlig. Det er våre egne barn det er snakk om. Eller det handler om jentene og guttene som barna våre leker med, går i klasse med, går i 17. maitoget med. Alle er de barn som har både sine gleder, sorger og drømmer her i Norge.
Og alle er de barn som – uansett hva vi gjør som foreldre og uansett hva de selv gjør – i noens øyne aldri vil regnes som en del av det egentlig «norske». De vil alltid inngå i et skremmebilde på framtiden som noen er engstelige for.
FrP har enhver rett til å løfte debatten, og uttrykke sin bekymring for hvordan de betrakter befolkningsutviklingen.
Med samme rett svarer vi at vi ikke er enige.
Den eneste tilnærmingen som fellesskapet vårt er tjent med, er at alle barn i Norge er våre barn. Alle barn i Norge fortjener å vokse opp med å oppleve at de er hjemme her, at de er trygge her, og at de har sin framtid her. Ingen barn fortjener å omtales som del av en snikende, demografisk trussel.
Vi vet hvor belastende det kan være når barn og unge opplever at de ikke møtes og behandles som en del av fellesskapet. Når barn gjennom hele oppveksten får høre at de er en trussel mot det egentlig norske, risikerer det å gjøre skade. Det risikerer å svekke både opplevelsen av tilhørighet og trygghet, og skape en følelse av at man ikke er hjemme i det eneste hjemmet de kjenner.
Ja, selvsagt er det viktig at alle blir integrert, og finner sin plass i det norske samfunnet. De langt fleste som telles som en del av den demografiske trusselen, er imidlertid barn og unge som gjør nettopp det: finner sin plass her.
Mange av oss følger med på utviklingen i USA, hvor mistenkeliggjøring av minoriteter har utviklet seg i en skremmende retning. Det er en merkelig tilnærming at vi skulle være tjent med å tenke i lignende baner om vår egen befolkning, og om våre egne generasjoner av barn og unge som vokser opp i vårt land.
Hvordan Norge vil være førti år fra nå, er umulig å si i en omskiftelig verden. Det er imidlertid god grunn til å tro at Norge vil være et fantastisk godt land å leve i også i 2065.
I alle fall hvis vi ikke skader oss selv gjennom skremmebilder, fordommer og splittelse.
Karin Källsmyr, generalsekretær
Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef, Voksne for Barn
Først publisert i Vårt land 26. februar 2026.
Publisert
• Sist oppdatert