Økende arbeidsinnvandring fører til at flere østeuropeiske familier kommer i kontakt med det norske støtteapparatet. Stadige konflikter mellom foreldre og norske hjelpeinstanser, og da spesielt barnevern, gjorde at Voksne for Barn i 2014 besluttet at noe måtte gjøres.
Målgruppen har stor mistillit til det offentlige i Norge, mye på grunn av at ryktespredning og mangel på informasjon gir et feilaktig bilde av hjelpeinstansene. Fordommer, manglende tillit og lavt norsk språknivå gjør at barn som har behov for hjelp ikke får det. Det var ingen nøytral organisasjon som bidro med kunnskap og forklaringer om hva som forventes av foreldre i Norge, og hvor de kunne henvende seg for å få hjelp.
“Tillit”
På bakgrunn av dette etablerte Voksne for Barn, på frivillig initiativ, rådgivning på litauisk høsten 2014. To år senere ble tilbudet utvidet til også å gjelde polsk og russisk. En egen nasjonal nettverksgruppe, Tillit, drevet av litauiske frivillige, ble etablert i 2015 og foreldrekurs for østeuropeiske foreldre og foresatte ble startet ytterligere tre år senere.
– Ved å øke kontakt med disse miljøene slik at man får gitt ut riktig og kvalitetssikret informasjon i tillegg til at vi tilbyr et individuelt og anonymt veiledningstilbud på deres språk, ønsker vi å styrke tiltroen og senke frykten mange av arbeidsinnvandrere har til barnevernet, sier prosjektleder Alina Wiese i Voksne for Barn.
Dårlig rykte
Synet østeuropeere har på barnevernet i dag, likner mer på barnevernet som var før barnevernloven trådte i kraft i Norge i 1953; før det var svært mange barnevernstiltak omsorgsovertagelse.
– Det har vært store avisoppslag og tv-innslag i Polen, Litauen og Russland om hvordan det norske barnevernet «tar barn» fra familiene og plasserer dem i norske familier uten barn. Det går også rykter i det litauiske miljøet i Norge og i Litauen som gjør at foreldre som kommer hit med barn har et usant og urealistisk bilde av det norske hjelpeapparatet, forteller Wiese.
Mange innvandrere som kontakter oss har spørsmål om barnevernet som de ikke tør å stille til det offentlige hjelpeapparatet, i frykt for at det kan få følger for foreldreansvaret. Å kunne ta kontakt på sitt eget språk og å kunne være anonym, er av stor betydning.
Forskjellig oppdragelsessyn
Fra 50-tallet endret synet på barn i Norge seg – fra nå skulle man se på barn som selvstendige individer med rett til oppvekstsvilkår som sikrer dem et godt liv både gjennom barndommen og senere i livet. Barns selvstendige rettigheter er forankret i FNs barnevernkonvensjon og i de europeiske menneskerettighetene.
Synet på oppdragelse og på barnet er også veldig forskjellig når man sammenlikner Norge med Øst-Europa. Autoritære oppdragelsesmetoder synes å være dominerende hos østeuropeiske foreldre.
– I kontakt med disse foreldregruppene opplever vi at synet på barn mange ganger er preget av at man ser på barnet som familiens eiendom, noe som ikke stemmer overens med synet på barn i det norske samfunnet i dag, og som i enkelte tilfeller også kan være i strid med norsk lov og bestemmelsene i barnekonvensjonen, sier Wiese.
En observasjon er at det også blir misforståelse av begrepet «vold i familien». De fleste innvandrere vet, og er enige om, at det er ikke lov å slå barn. Men de regner ikke fysiske og psykiske avstraffelser som vold. Å true barn og å skrike på barn er for eksempel fortsatt en akseptert del av oppdragelsen i en del polske, litauiske og russisktalende familier. Foreldre og foresatte fra Øst-Europa bruker avstraffelser som pedagogisk metode på grunn av at de ble oppdratt slik selv, og ikke kjenner til andre oppdragelsesmetoder.
Dårlig integrering
Forskningsprosjektet TRANFAM ved Agderforskning har fulgt polske familier i Norge. De tegner et bilde av arbeidsinnvandrende polakker som er oppsiktsvekkende dårlig integrert i det norske samfunnet. De har stort sett polske venner, leser polske medier og snakker lite norsk. Tilliten til den norske staten er gjennomgående lav, og spesielt kommer det til uttrykk i misnøye med det norske skolesystemet. Mange av dem opplever også diskriminering i det norske samfunnet. Arbeidsinnvandrere, til forskjell fra asylsøkere, må selv betale for å gå på norskkurs. Det at de må betale for dette selv fører til at mange velger dette bort.
Voksne for Barn ønsker å være støttespiller og brobygger for østeuropeiske foreldre som kommer til Norge, slik at de blir bedre integrert i det norske samfunnet.
– Utfordringen er at det tar mye tid å bli kjent i målgruppen, og å opparbeide tillit fra dem. Større åpenhet og forståelse mellom arbeidsinnvandrere fra Polen, Russland og Litauen og det norske barnevernet vil redusere risikoen for kulturkollisjon og mistillit. Vi håper at å løfte temaer om barns oppdragelse, oppvekst og levekår vil kunne føre til at innvandrerforeldre føler seg som kompetente foreldre i Norge, sier Wiese.
Gode tilbakemeldinger
Nettverksgruppen Tillit har i dag over 30 litauiske frivillige, og det er planer om å også etablere en polsk nettverksgruppe.
– Vi har fått gode tilbakemeldinger fra innringere og på foreldresamlinger og seminarer. Deltakerne har satt stor pris på å ha en møteplass på sitt eget morsmål. De har sagt at det var spesielt hyggelig å få et slikt tilbud fra en norsk organisasjon, de har følt seg «hørt og sett». Det har vært særlig viktig å drøfte tema og spørsmål om kulturforskjeller i oppdragelse og kulturkollisjoner i barnehager, på skole og arbeidsplass, sier Alina Wiese.
I tiden fremover vil Voksne for Barn utvikle foredrag, seminarer og kurs med forskjellige aktuelle temaer på de ulike morsmålene. Vi vil også styrke samarbeidet vårt med ambassadene og digitalisere tilbudet.
FAKTA:
I følge statistikken fra www.imdi.no bodde det om lag 765 000 innvandrere i Norge, tilsvarende 14,4 prosent av befolkningen per januar 2019.
Litt mer enn 250 000 av dem har bakgrunn fra østeuropeiske land, tilsvarende en tredjedel av alle innvandrere i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Disse kommer fra blant annet Polen, Litauen, Russland og Ukraina. Ergo har vi en stor gruppe arbeidsinnvandrere fra spesielt Polen og Litauen, men også fra russisktalende områder. Det fødes hvert år tusenvis av barn med øst-europeiske foreldre i Norge.
I en rapport fra Arendal kommune om arbeidsinnvandring fra EØS-land kommer det frem at barnevernet er i daglig kontakt med arbeidsinnvandrere fra EØS-land. De kommer primært fra Polen, Romania og Litauen. Av disse er Polen den største gruppen barnevernet er i kontakt med. Barnevernet opplever at arbeidsinnvandrere fra EØS-land har lite kjennskap til barneverntjenesten og de bruker mye tid på direkte informasjon.
Det er fremdeles en økning i familieinnvandringer. I de siste årene har cirka 8000 polakker kommet på grunn av familiegjenforening – langt mer enn noen annen gruppe. I tillegg fødes hvert år tusenvis av barn med polske foreldre i Norge. Sannsynligvis gjelder det samme med arbeidsinnvandrere fra Baltikum og andre EU-land.
Voksne for Barn har hatt et samarbeid med organisasjonen Bendroumeniu kaitos centra (bkc) v/Loreta Zakareviciene (www.bkcentras.lt) i Litauen for å kartlegge behovet for informasjon til litauiske arbeidsinnvandrere, og da spesielt med tanke på arbeidsinnvandrerens behov for informasjon om hvordan man opplever det norske samfunnet som en familie med barn. Prosjektet er støttet av Nordisk Ministerråd.
Voksne for Barn samarbeider også med den litauiske organisasjonen Paramos Vaikams Centras (Support Centre for Children) (www.pvc.lt) i to prosjekter:
– «Safe youth – strong region» (2020–2021)
– «Empowered children and families: model of prevention and intervention services» (2021–2022)
Publisert
• Sist oppdatert