Hvordan snakke med barn om selvmord

Vis hensyn til alder og modenhet når du skal hjelpe barn til å sørge og bearbeide tapet av en de var glad i, og som har tatt sitt eget liv.

Det er ikke skadelig for barn å prate, men det kan være utfordrende å skulle besvare store spørsmål om liv og død. Venter du til barnet selv spør, så vil barnet kanskje snakke med noen andre og du som forelder mister kontrollen over hvilken informasjon barnet får. Du går også glipp av muligheten til å korrigere tanker og forestillinger barnet bærer på.

Barn er forskjellige, og vil reagere ulikt. Men de har større evne enn oss voksne til å gå «inn og ut» av sorgen. Det er viktig for barna at de har voksne rundt seg som har tid til å høre på dem, og som er åpne for å ta imot spørsmål og reaksjoner når de trenger det. Det er like viktig for dem som for voksne å få gi uttrykk for følelsene sine.

Les også: Hvordan snakke med barn som har det vanskelig

«Tankesykdommer»

Vær åpen og fortell barna sannheten om hva som har hendt. Det bør ikke skje gradvis, for da vil barna bli usikre på når de vonde avsløringene vil ta slutt og deres tillit til de voksne kan bli svekket. Så langt som mulig bør det fortelles hvorfor selvmordet skjedde, men uten at man gir seg inn på spekulasjoner. Dersom den avdøde hadde en kjent psykisk lidelse bør det forklares.

Psykologspesialist Magne Raundalen forklarer depresjon som «tankesykdommer»:

• Et menneske som har dette mørket i hjernen som vi kaller depresjon, kan oppleve at de gode, friske tankene visner litt etter litt. Dette kan skje når vi har det vondt, og ikke får hjelp med det som plager oss. Til slutt er det bare en svart tanke igjen: «Jeg må reise til døden».

Etterpå kan det formidles hvordan den døde tok sitt liv. Barna bør få kjennskap til omstendighetene. Metode, tid og sted. Bruk ord om døden og selvmordet som barn kan forstå, og som er tilpasset deres alder og utvikling.

Tillat alle følelser

Gi barna mulighet til å uttrykke alle sine følelser, også sinne eller lettelse. Snakk åpent om avdøde og dødsfallet slik at barna føler at de kan gjøre det samme. Forklar dem at selvmord ikke er noen vanlig hendelse eller løsning på problemer. Det reduserer angsten for at andre i familien også skal gjøre selvmord.

• Ta ikke initiativ til samtaler om vanskelige tema rett før sengetid. Sørg gjerne også for å planlegge når samtalen skal finne sted, slik at du unngår forstyrrelser og avbrudd.
• Stimuler ikke barna til å være modige, sterke eller flinke, det vil si å holde følelsene tilbake.
• Forklar barna at de ikke er ansvarlige eller har skyld i det som har skjedd. Snakk med barna om hvilke tanker og forestillinger de har om årsakene til selvmordet, og korriger rykter og feiloppfatninger.
• Husk at barn er sensitive med hensyn til reaksjoner hos nære voksenpersoner og vil ofte avstå fra å prate om kritiske hendelser og opplevelser for å skåne dem.

Sorg og avskjed

Om mulig bør barna få være med og se, ta og føle på den avdøde, og på den måten selv få gjøre seg kjent med at vedkommende faktisk er død, og ta avskjed. Det er viktig at de er godt forberedt, slik at opplevelsene blir trygg, og ikke skremmende. I noen tilfeller er dette ikke mulig eller anbefalt å gjennomføre, for eksempel der den avdødes kropp er svært skadd.

• Gi barna tid til å minnes den avdøde og vedlikeholde bånd til denne en stund. Press ikke barnet til å ta avskjed.
• Ta gjerne barna med på planlegging og gjennomføring av begravelse og minnesamvær. Barna bør ikke plasseres hos venner og slektninger for å skjermes mot disse begivenhetene, men venner eller slektninger kan være godt å ha til støtte og avlastning de første turbulente dagene.
• Legg om mulig forholdene til rette for at barna kan treffe andre barn som har mistet noen de var glad i.
• La barna snakke med voksne de har tillit til.

Les også: Når noen dør.

Fortielse skaper utrygghet, og gir rom for alle slag fantasier. Barn trenger å få snakke med voksne om hvordan de kan møte nærmiljøet, hvordan de skal svare på spørsmål og hva de kan fortelle til venner på skolen eller i barnehagen. Lærere og barnehagepersonale kan gi viktig støtte.

Kilder: Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Tidsskriftet Psykologi, RVTS VEST, Barneombudet, Magne Raundalen, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF)