Barnevernet er på vei inn i en alvorlig tillitskrise. Mange sårbare barn er avhengige av at ansvarlige politikere nå tar grep.
Alle barn som trenger det, må vite at de har et profesjonelt og kompetent barnevern på sin side. Slik er det ikke i dag. Systematiske tilsyn fra statsforvalteren i 2021–2022 har avdekket omfattende og alvorlig svikt i barnevernets utføring av sine kjerneoppgaver. Det er rystende lesning.
Statsforvalteren har på ulike vis undersøkt 90 barneverntjenester og funnet lovbrudd i 80 av dem. Selv om dette ikke er et representativt utvalg av barneverntjenester, vitner det høye tallet om grunnleggende problemer på tvers av etaten. Mye av kritikken retter seg mot det mest sentrale, nemlig innhentingen av informasjon om det enkelte barnets situasjon og vurderingen av denne. Når dette svikter, svikter alt.
Prosessen for å samle inn og vurdere informasjon om utsatte barn må være solid, forutsigbar og felles for alle som arbeider med barnevernssaker på tvers av landet. En situasjon hvor noe så grunnleggende varierer fra saksbehandler til saksbehandler, er ikke holdbar.
Dette handler ikke minst om at barna må bli hørt langt bedre enn i dag. Helsetilsynet oppsummerer denne delen av kritikken slik: «De viktigste funnene i tilsynet var knyttet til at mange av barneverntjenestene ikke sørget for barnets medvirkning og nødvendig fremdrift i undersøkelsene. Selv om mange har kontakt med barnet gjennom undersøkelsen, er det mer tilfeldig hva som er tema i samtalene. Innholdet i bekymringen er det mange som ikke tar opp med barnet, selv om dette berører barnet direkte.» At ordet «tilfeldig» oppsummerer en så sentral del av barnevernets oppgaver, er ikke til å leve med.
Det kan heller ikke være slik at saksbehandlere har ulik praksis for å bruke tidligere opplysninger om samme familie, eller om situasjonen for andre barn i familien også skal undersøkes. Slikt må selvsagt vurderes og avgjøres ut fra felles retningslinjer.
Mange saksbehandlere jobber etter høye og tillitvekkende standarder, og mange barn kan takke ansatte i barnevernet for å ha blitt reddet ut av en ødeleggende situasjon. Problemet er de store ujevnhetene i kvalitet og kvalitetssikring. Vi må komme dit hvor høye standarder er normen i møte med alle utsatte barn.
Vi er spesielt bekymret for alle de sakene hvor barnevernet kommer for sent inn, ofte etter å ha mottatt en bekymringsmelding som har blitt henlagt på utilstrekkelig grunnlag. Barnevernet sitter på en enorm makt. Når makten brukes riktig, er det en makt til å redde barn. Å unnlate å bruke den makten når den burde vært brukt, kan være en katastrofe for det enkelte barnet.
Når en barnehage, en skole eller andre vurderer å sende en bekymringsmelding, må de kunne ha tillit til at den behandles på en betryggende måte. Den tilliten er det per i dag vanskelig å se at det alltid er grunnlag for. Mer enn det: Barnevernet risikerer en tillitskrise.
Hva er veien ut av krisen?
Først og fremst er dette et ledelsesansvar. Barnevernet må prioriteres fra politisk hold, slik at det har de ressursene og den bemanningen det faktisk trenger. Når barnevernet blir underbudsjettert, blir fokus raskt å overholde frister for å unngå lovbrudd, på bekostning av kvaliteten i arbeidet som gjøres. Et barnevern som alt for ofte er preget av hastverksarbeid på grunn av ressursmangel, kan aldri bli et godt barnevern.
En så grunnleggende institusjon for mange barns trygghet og velferd må ha tilstrekkelige ressurser til å gjøre jobben på forsvarlig vis. Alt annet er vanskjøtsel: politisk vanskjøtsel på toppen av den vanskjøtselen barna kan ha opplevd hjemme.
Så handler det om ledelse internt i barnevernet. Strukturer og rutiner må være på plass som sikrer alt fra innhenting og vurdering av informasjon, til overholdelse av forvaltningsloven. At en stor og viktig etat som barnevernet kritiseres for dårlig forvaltningskompetanse, er alvorlig. Det handler om manglende faglighet i etterlevelsen av grunnleggende rettigheter og plikter i ofte krevende og sensitive saker. Det er igangsatt et kvalitets- og kompetanseløft for å bøte på manglene. Dette arbeidet haster, og det må prioriteres høyt. Spørsmålet er om det går langt nok.
På sikt må vi ha som ambisjon å ha det beste barnevernet tenkelig. Foreløpig må ambisjonen være et barnevern som oppleves stødig, forutsigbart og profesjonelt. Det krever en solid dugnad. At situasjonen har forverret seg siden det forrige tilsynet for ti år siden, understreker alvoret. Situasjonen er graverende og akutt.
Signe Horn, generalsekretær i Voksne for Barn
Silje Sveum, styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn
Stått på trykk i Vårt Land, 26.04.2022.
Publisert
• Sist oppdatert