Elevene trenger en lovbestemmelse som beskytter dem mot vold, mobbing, trakassering og diskriminering. Lærerne trenger at bestemmelsen ikke utvannes på en måte som gjør jobben deres vanskeligere.
Det ser ut til å være behov for å rydde i praktiseringen av opplæringsloven § 9 A. Kapittelet i opplæringsloven som bestemmelsen inngår i, har blitt beskrevet som «elevenes arbeidsmiljølov». Når den siste elevundersøkelsen viser at mobbingen går opp på alle klassetrinn, er det ingen tvil om at elevene trenger beskyttelsen som er ment å ligge i denne bestemmelsen. De trenger faktisk så mye mer – de trenger at vi lykkes mye bedre i å gjennomføre den.
Opplæringsloven § 9 A gir skoler aktivitetsplikt når elever utsettes for «krenkelse», både når det er fra medelever og fra skoleansatte. Begrepet «krenkelse» bærer nå med seg sterke assosiasjoner fra offentlig debatt. Det kan høres ut som om paragrafen er ment å beskytte elever mot enhver form for ubehag. Slik er det ikke, og slik kan det ikke være. Det er viktig å merke seg de påfølgende ordene i paragrafen: «krenkelse som mobbing, vold, diskriminering og trakassering». Det er snakk om forhold på et visst alvorsnivå.
Det er imidlertid en grunn til at det er viktig å ta utgangspunkt i elevens opplevelse. Et av de største problemene med mobbing, er at den alt for ofte blir oversett, ignorert eller bagatellisert. Det betyr ikke at elevens opplevelse er siste ord i saken – men det må være det første ordet. Håndteringen må alltid begynne med at eleven blir hørt og tatt på alvor.
Det er flere tusen skoler i landet, og dermed flere tusen arbeidsgivere. Da vil man også få saker som blir håndtert på måter som er problematiske og urimelige: både en del saker hvor lærere møter ukurante reaksjoner, og et stort antall saker hvor elever ikke får den beskyttelsen de har krav på.
Det er ingen tvil om at dette kan være et krevende terreng. Det er derfor behov for en del opprydning.
Det eneste utgangspunktet kan ikke være om noe oppleves ubehagelig for eleven. Selvsagt kan det oppleves flaut å få beskjed om å sette seg eller dempe seg, å bli flyttet til en annen del av klasserommet eller tatt med ut på gangen for en samtale. Normalt er det meningsløst å omtale slikt som «krenkelser». Alt dette må være i en lærers ordinære verktøykasse, så lenge det gjennomføres på en grei måte. Hvis en lærer ikke kan snakke med en elev eller løse opp i et urolig område i klasseområdet, blir det vanskelig for en lærer å gjøre jobben sin. At en lærer skal ha noenlunde kontroll over klasserommet, er også en grunnleggende forutsetning for å ivareta hensynet til andre elever.
Hvis foreldre eller skoleledelse reagerer på forhold som dette, risikerer man å bidra til å utvanne en lovbestemmelse som er ment å beskytte barn mot alvorlige forhold. Det er å gjøre mange barn en bjørnetjeneste.
Samtidig er det for mange tilfeller hvor noen lærere går for langt. Hvis en elev opplever at man blir gjort narr av, eller at man blir dårligere behandlet enn andre elever i tilsvarende situasjon, kan det utgjøre mobbing eller trakassering. En lærer må gjøre alt man kan for å unngå metoder eller språkbruk som henger ut eller ydmyker en særskilt elev. Det ville eksempelvis være helt uakseptabelt etter dagens standard å sette et barn i en skammekrok. Å eksempelvis sette en urolig elev bak kateteret med ansiktet mot klassen, er en avart av skammekroken.
Oppsummert: En lærer må ha lov til å ta tak i en situasjon, selv om det kan oppleves flaut eller ubehagelig av eleven. Det viktige er at man alltid forsøker å gjøre det med en respekt for elevens verdighet og integritet.
En elev kan heller ikke forvente at en lærer aldri sier noe man misliker eller reagerer på. En lærer som eksempelvis underviser om samfunnsliv, menneskerettigheter og likestilling, vil nødvendigvis si noe som noen elever ikke er enige i. Læreplanen er ikke verdinøytral. En lærer opptrer ikke problematisk når hen underviser i tråd med dette.
Det betyr ikke at elever må tolerere at en lærer eksempelvis framstår som fordomsfull mot et særskilt livssyn eller opptrer rasistisk. Det har elevene et soleklart lovvern mot. Det er omkring 100 000 lærere i norsk skole. Selvsagt finner man folk med dårlige holdninger her også, som i alle andre samfunnssektorer.
Spørsmålet om fysisk inngripen er et annet krevende terreng. Utgangspunktet er at en lærer ikke skal utsette en elev for noen form for fysisk behandling som eksempelvis kan gi blåmerker. Det kan virke unødvendig å si dette, men realiteten er at vold opp gjennom mye av historien har vært et alminnelig virkemiddel i skolen. Slik er det ikke lenger, men det har vært en lang kamp for å komme hit. I dag er det helt grunnleggende at elever har et soleklart krav på beskyttelse mot enhver hardhendt behandling.
Det endrer ikke på at det noen ganger kan være helt riktig for en lærer å gjøre noe som «krenker» en elev, eksempelvis gripe inn når en elev utsetter en medelev for vold. Læreren må selvsagt gjøre alt hen kan for å ikke gripe inn hardere enn nødvendig. Samtidig kan akutte, fysiske situasjoner være svært krevende. Det minste lærere da må ha krav på, er klarere rammer enn det som finnes i dag. Ingen lærer bør være i tvil om at de generelt står på trygg grunn hvis de forsøker å beskytte en elev, eller for dens saks skyld seg selv, mot vold.
Alt dette peker mot at hvordan rektorer og skoleeiere utøver sine roller, er helt avgjørende. Det aller viktigste er at de raskt følger opp når elever kan ha blitt utsatt for lovstridig behandling, som mobbing. De må imidlertid også prioritere å avslutte saker raskt hvor det er åpenbart at læreren har fått en uholdbar klage mot seg, i lys av belastningen det kan være å leve med slike anklager.
Bare slik kan opplæringsloven § 9 A være en effektiv lovbestemmelse som ivaretar barn og unge så godt de trenger, og som nyter den allmenne oppslutningen den fortjener.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Først publisert på utdanningsnytt.no 13. september 2023.
Publisert
• Sist oppdatert