Hvert enkelt barn fortjener en god julefeiring. Slik blir det ikke i dyrtidens og fattigdommens Norge.
Ingen av de klassiske julefortellingene handler om rike mennesker som blir mest lykkelige av å beskytte egen formue, eller om fattige mennesker som samfunnet gjør best i å gå stille forbi. Om det så er HC Andersens historie om Piken med svovelstikkene, Charles Dickens’ historie om Ebenezer Scrooge eller Tage Danielssons historie om Karl-Bertil Jonssons julaften, er det snakk om lærestykker i medmenneskelighet, fellesskap og solidaritet.
Det er heller ikke idealer om effektiv formuesforvaltning eller minimumssatser på sosialkontoret som preger den første julefortellingen av dem alle, historien som er høytidens opphav.
Mye tyder på at det er på tide å lese de gamle julefortellingene igjen. Menneskesynet og verdiene som er nedfelt i dem representerer ikke utopier fra en svunnen tid, men grunnleggende verdier som dette samfunnet har vært bygd på, og som vi gjør klokt i å hegne om.
Kjernen i de verdiene var en gang oppsummert i slagordet «Alle skal med». Det burde regnes som mer enn et slagord for ett parti. Det burde regnes som et prinsipp samfunnet vårt langt på vei er bygd på. Det prinsippet må fortsatt gjelde.
Så hvordan kom vi til et punkt hvor jula for mange har blitt en tid for økonomisk utenforskap?
Dyrtiden har endelig brakt fram i den offentlige bevisstheten at alt for mange mennesker i dette samfunnet lever med økonomien som en daglig belastning. Situasjonen har blitt verre det siste året også for fattige familier, men for mange er det snakk om en forverring av en allerede vanskelig situasjon. Familiene hadde ofte ikke råd til å ta med barna på ferie før dyrtiden heller, til å betale for SFO eller til å ha varm middag på bordet hver dag. Nå har det blitt enda litt færre dager med middag og enda litt mindre penger til det barna trenger for å ha en barndom på linje med skolekameratene.
Det er på høy tid å behandle fattigdomskrisen som en krise for den norske velferdsstaten. Velferdsstaten har vist seg robust, og den har tjent oss vel over lang tid. Den har imidlertid ikke klart å forhindre at antallet barn som vokser opp i fattige familier har økt betraktelig i løpet av få år. Gjennom mange år har vi sulteforet velferdsordningene våre. Vi har sulteforet velferdsstaten, og vi har langt på vei sulteforet vår forståelse av den solidariteten som samfunnet vårt skulle være bygd på.
Det verste i dagens situasjon er konsekvensene for barna. Hvis vi sitter stille og ser på at barndommen deres blir ødelagt og den psykiske helsen deres varig skadd, sitter samfunnet med langsiktige kostnader. Det er likevel så mye, mye mindre enn hva barna taper.
Skal vi klare dette, trengs en bred og offensiv politisk satsning. Det handler om alt fra arbeidslivspolitikk til fordelings-, helse- og sosialpolitikk. En nødvendig del av løsningen vil uansett være å styrke ordningene som utgjør ryggraden i velferdsstaten. Det finnes trolig ingen realistisk vei ut av fattigdomskrisen uten en økning av satsene for sosialhjelp og andre sentrale ytelser. Standarden bør være enkel: Ingen bør motta ytelser som er så små at de selv eller deres barn ender med å leve i fattigdom.
Som samfunn må vi ønske at ikke bare vår egen familie, men at alle familier skal oppleve jula som en fredelig, trygg og bekymringsfri tid. La oss ta den kampen sammen i 2023.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Innlegget har vært publisert i Fremover, Fredrikstad Blad, Moss Avis, Romerikes Blad, Haugesunds Avis, Avisa Nordland og Telemarksavisa.
Publisert
• Sist oppdatert