Pride er over for denne gang. Nå kommer hverdagen, der skeive barn trenger trygge foreldre, tydelige voksne og skoler som viser at alle elever har rett til å være seg selv.
Det ansvaret starter hjemme, hos foreldre som må gjøre jobben som trengs for å være gode og trygge voksne for skeive barn.
For mange barn og unge er det å oppdage at man er skeiv, fortsatt en av de mest skjellsettende opplevelsene i deres liv. Den neste, krevende opplevelsen kan være å dele det med sine nærmeste. Selv barn og unge som ellers føler seg trygge på sine foreldre – ja, som føler seg dypt elsket – kan likevel være usikre på hvordan foreldre og andre voksne omkring dem vil reagere, og hva det vil ha å si for forholdet til dem.
Sånn burde det selvsagt ikke være. Det viktigste for oss som foreldre, må være at barna våre alltid føler seg trygge på vår kjærlighet – uansett hvordan deres kjærlighet ser ut.
Den neste store utfordringen er gjerne hvordan man møtes i skolemiljøet. Markørene i skolehverdagen vil utgjøre en viktig del av svaret på spørsmålet: Er det trygt for meg å være den jeg er? En negativ markør som svært mange skeive elever vil oppleve, er bruken av «homo» som skjellsord i norske skolegårder. En positiv markør kan være regnbueflagget.
Vi skriver «kan». Det er en positiv markør hvis det gis plass til å være det. Når regnbueflagget i seg selv nærmest blir et hatobjekt, er svært mye tapt.
En gjenganger i debatten er påstanden om at retten til å være den man er, er en privatsak, og derfor ikke er et tema som hører hjemme i skolen. Vi kunne ikke ha vært mer uenige. Å leve i tråd med den man er, uten diskriminering, er en menneskerett – ja, en av de viktigste menneskerettene vi har. Skolen mister mye av sin mening hvis den ikke fremmer barn og unges grunnleggende rett og frihet til å være seg selv.
Det er for så vidt mulig å være motstander på rent prinsipielt grunnlag mot at skoler bør flagge med andre flagg enn det norske. Men det er sannsynligvis ikke det prinsipielle synet på flaggkodeks som gjør at en del engasjerer seg så sterkt mot regnbueflagget.
Mye av motstanden framstår bare som en mer sosialt akseptert motstand mot skeiv identitet, enn hvis man skulle uttrykke fordommene direkte. Det høres mer kurant ut bare å være mot et flagg. I realiteten er det snakk om mye av den samme motstanden som alltid har vært der. Motstanden mot flagget er den formen fordommene nå gjerne tar.
Man kan godt si at alt agget som kommer fram mot regnbueflagget, viser hvorfor Pride stadig trengs. Samtidig er det så mye motstand at det rett og slett er ganske vondt å se. Langt på vei som om man aldri skal kunne leve som skeiv uten at kamp må være en del av identiteten. Og enda verre: At en del barn og unge som først og fremst trenger trygghet og bekreftelse, får en opplevelse av de kanskje ikke vil kunne være seg selv uten kamp i en eller annen form.
Kampen for den mest grunnleggende formen for frihet for alle mennesker – friheten til å leve i tråd med hvem vi er, uten fordommer, hat eller forskjellsbehandling – kan ikke nyte ett minutts pause, annet enn eventuelt et minutts stillhet for å minnes kampens døde. Det er alltid strømninger i tiden som ønsker å motvirke andre menneskers rett til å leve fritt. Det er alltid noen som hevder sin angivelige rett til å sette seg til doms over andre menneskers kjærlighet.
Det påstås gjerne at kampen mot regnbueflagget også handler om en kamp for en form for frihet. Det er i så fall snakk om kampen for en frihet fra andre mennesker. Frihet fra å måtte tolerere andre som dem de er, frihet fra å leve sammen med medmennesker som fritt tør å være seg selv, frihet fra et naturlig menneskelig mangfold. På et grunnleggende vis frihet fra menneskeverdet.
I realiteten er det selvsagt snakk om helt ulike størrelser. Den grunnleggende friheten til å være seg selv, satt opp mot friheten til å begrense andre menneskers mulighet til å være seg selv i trygghet.
Mye av motstanden mot skeiv rettighetskamp er grunnfestet i de begrensningene i følelser og fantasi som begrenser de fleste av oss i noen sammenhenger. Det er jo gjerne sånn som dette: Vi forstår oss selv riktig så godt, og andre ikke alltid like mye. Og vi har lettest for å godta det vi forstår best, det som ligner oss best, det som passer vår fasong best.
Det er ikke noe spesielt aktverdig i å kjempe for at begrensningene i hvordan vi selv opplever verden, skal sette rammene for andre menneskers liv. Tvert om er det en av de vanligste feilene vi begår som mennesker: å behandle verden omkring oss som om vi selv utgjør en slags gullstandard.
Og så får noen av oss barn som trenges å forstås. Som trenger å oppleve at de har sine foreldres ubetingede kjærlighet. Og som trenger trygghet hjemmefra når de risikerer å møte motstand i verden der ute.
De trenger å oppleve at de utgjør gullstandarden, i alle fall i egen familie.
Det er det de neste 11 månedene må handle om, fram til neste Pride: at foreldre virkelig viser ubetinget kjærlighet, at både skoler og fritidsarenaer setter tydelige inkluderende markører, og at voksne ikke lar skeive barn møte verden alene.
Karin Källsmyr, generalsekretær, Voksne for Barn
Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef, Voksne for Barn
Først publisert i Dagsavisen 16. juli 2026.
Publisert
• Sist oppdatert