La oss svare på den mulige terroren i Oslo med å bli det mest åpne samfunnet vi kan bli.
«Jeg er trygg» var beskjeden fra manges skeive på morgenen lørdag 25. juni. Men ingen følte seg egentlig trygge. Vi har fått en ny, grusom påminnelse om at det å være skeiv fortsatt kan være forbundet med engstelse og til og med fare. Det er ikke slik at frykten eller risikoen for hatmotivert vold er ny. Bare noen dager før skytingen og det som kan ha vært et terrorangrep i Oslo sentrum, kunne vi lese om en mann som ble slått og sparket til han nesten mistet bevisstheten på et utested i Sarpsborg. Det var minst tre angripere, og de ropte homofobe skjellsord til ham mens volden pågikk.
Så langt har vi imidlertid vært spart for terror rettet mot skeive samlingssteder i Norge. Et av stedene som skulle være tryggest, hvor samhold og fellesskap har lagt grunnlaget for nødvendig styrke i mange år, kan nå ha vært målet. Så langt er etterforskningen bare så vidt i gang, og det må tas forbehold knyttet til både motiv og gjerningsmannens psykiske helse. Det endrer ikke på at vi trenger å begynne å reflektere over veien videre som samfunn hvis dette faktisk var målrettet terror. Selv om alvorlig psykiatri kan inngå i bildet av gjerningsmannen, endrer ikke det på frykten som er skapt hvis motivet var hat mot skeive.
Nå handler det om hva vi kan gjøre som fellesskap. De kommende ukene, månedene og årene må vi gjøre alt vi kan for at alle kriker og kroker av dette landet, i bygd og by, fra skolegården til kantina på jobben, skal være åpne, inkluderende og trygge arenaer. Skoler og andre institusjoner som før har vært i tvil om man bør heise regnbueflagget, bør ikke lenger nøle. Barn og unge som vokser opp med en skeiv identitet, trenger all den støtten de kan få. Vi har nå alle fått en grusom påminnelse om den kampen mange av oss står i bare for retten til å være seg selv. Det minste de av oss som ikke må kjempe for egen identitet kan gjøre, er å flagge fram våre medmennesker.
Vi må også ta dette med oss inn i familiene våre. Mange barn og unge oppdager sin seksuelle identitet som del av den kanskje mest sårbare fasen i livet. Alle bør tenke på hva vi som voksne kan gjøre for at de skal oppleve det som noe selvsagt og velkomment. For skeive barn og unge vil drapene og volden i Oslo nå være en del av det de må forholde seg til når de forhandler med sin egen identitet. Det er en frykt og en fare som mange vil bruke tid på å vurdere, veie, håndtere så godt de kan. Spesielt når vi har opplevd en så brutal trussel mot den fysiske tryggheten ute i samfunnet, må alle få kjenne trygghet i egen familie og vennekrets.
Det vil trolig alltid finnes reaksjonære krefter som ønsker å styre hvordan vi andre lever, og som til og med vil ty til ekstrem vold når vi ikke retter oss etter deres fantasier om hva som er rett og galt, om det så er fra islamistisk eller høyreekstremt hold. Det er en grusom sannhet at vi ikke kan beskytte hver enkelt av oss mot alt alltid. De som hater, kan påføre oss smerte og sorg. De kan imidlertid ikke hindre at fellesskapet vårt bare vokser seg sterkere.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for barn
Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef, Voksne for barn
Publisert i Dagsavisen 4. juli 2022.
Publisert
• Sist oppdatert