Hvorfor er det så vanskelig å oppnå lik arbeidsdeling i foreldrerollen?
I en nylig rapport utarbeidet av Respons Analyse på bestilling fra Voksne for Barn, forteller hele 27 prosent av mødrene at de er misfornøyde med dagens fordeling av omsorgsoppgaver. Selv om fedre gjør langt mer enn i tidligere generasjoner, er det stadig sånn at mange mødre gjør uforholdsmessig mye av det som får familier til å fungere.
Et stikkord er det som i sosiologisk forskning har vært omtalt som «det tredje skiftet», nemlig den ofte usynlige arbeidsinnsatsen som kreves for å organisere løpende, daglige oppgaver. I arbeidslivet er det å være prosjektleder gjerne en heltidsjobb. I familielivet er det noe mange kvinner gjør hele tiden uten at det engang snakkes om. Problemer blir løst på tilsynelatende mirakuløst vis, bursdager og ferier organisert, skolemelk med ulike smaker bestilt, vinterklær kjøpt inn, de stadige skolemeldingene fulgt opp, helgeturer planlagt og flere dager med julefeiring avviklet – nærmest som om det skjer av seg selv.
At foreldrene ikke alltid ser hverandres innsats, bekreftes av tallene. Så mye som 95 % av mødrene i vår undersøkelse rapporterer at de tar seg av halvparten av omsorgsarbeidet eller mer, mot 72 % for fedrene. Matematisk går dette dårlig opp. Ut fra andre undersøkelser kan man legge til grunn at kvinnene har mest rett. At mødre i størst grad organiserer familiehverdagen, kommer blant annet fram i en rapport fra 2021 utarbeidet av forskere ved OsloMet.
Mange mødres innsats er så kontinuerlig at det spørs om man bør snakke om dette som skiftarbeid. Det kommer aldri et nytt skiftlag på. Det er at arbeid som pågår kontinuerlig, avhengig av de løpende behovene som skal stilles. Det er rimelig å anta at det faktum at det er ingen egentlige pauser, bidrar til det høye stressnivået rapporten fra OsloMet stadfestet at mange mødre opplever. Spesielt krysspresset mellom barn og jobb kan oppleves som en løpende eksistensiell krise. Hva og hvem skal man til enhver tid prioritere, og hva koster prioriteringene deg?
Vår undersøkelse bekrefter at tidsklemma er den utfordringen flest foreldre opplever hindrer dem i å være de foreldrene de ønsker. Det gjelder spesielt kvinner. Å alltid måtte være på, og alltid ha noen bekymringer på horisonten for hva man må ha orden på, gjør også et solid innhogg i livskvaliteten, spesielt til mange mødre. For ikke å snakke om hvis man skulle være så uheldig å glemme riktige klær til utedagen på skolen for et av familiens tre barn – da kan det bli både en trist åtteåring og kjipe meldinger fra skolen. Plutselig føler man seg ikke bare som en prosjektleder ingen ser, men som en mislykket en.
Også menn gjør oppgaver som ikke alltid regnes med. Å være lagleder for fotballen er ikke alltid noe man gjør bare for gøy. Samtidig er også kvinner lagledere. Og de oppgavene mennene ellers gjerne framhever, som å pusse opp barnerommet, er gjerne tidsavgrensede. Hvis man organiserer og lager middagene, er det en kontinuerlig aktivitet gjennom flere år. Dag for dag økes det til et antall timer som tross alt langt overgår det meste man kan gjøre med malerkost og listverk.
Ingen har i dag full oversikt over hvordan det stresset mange mødre opplever, påvirker livskvalitet, helseutfordringer og karriereutvikling. For ikke å si hva det betyr for barna å vokse opp med mødre som i større grad blir utbrente. Vi vet imidlertid at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og vi vet at forskjellen blir større etter at man har fått barn.
Viktige premisser legges av omgivelsene. Barnehager, skoler og helsevesen trenger å tenke gjennom hvem i familien man oftest forholder seg til. Hvem ringer man til hvis det er et problem? Hvem melder seg som foreldrekontakter på skolen? Bør flere menn oppfordres noen ganger? Det vi ser, er at mødre ofte blir bærere av barnets helsemessige og emosjonelle velferd. Forskning viser eksempelvis at når det er snakk om syke barn, vil helsevesenet oftest henvende seg til moren. Sett fra et annet perspektiv risikerer fedre å bli holdt utenfor.
Også mange arbeidsgivere har en jobb å gjøre. En dansk studie viser at far bare tar én av tre sykedager. Det er i stor grad mødrene som endevender arbeidsdagen for å stille opp, og dermed får mer stress andre dager. Lignende funn er gjort i Norge. Det er derfor behov for et tydelig signal fra arbeidsgivere om at det er fullt ut akseptert og forventet at fedrene tar like mye av ansvaret for barnas sykdom – og for at en del fedre blir seg skjevfordelingen bevisst.
Så er spørsmålet om vi som samfunn trenger å bli mer visjonære. Hvorfor skal vi jobbe så mye akkurat i de periodene barna trenger oss mest? Tidsklemma som mange foreldre, og spesielt mødre, står i, er langt på vei et folkehelseproblem. Et forslag som har blitt fremmet, er å etablere en livslang tidskonto som ville gjøre det mulig for foreldre å jobbe mindre i småbarnsfasen, uten at de går ned i lønn, og heller mer i andre faser. Visjonære ideer som dette trengs for at samfunnet skal fortsette å utvikle seg.
Til syvende og sist handler dette om hvilke foreldre vi ønsker å være, og om hvilke foreldre vi får mulighet til å være. Mødre som opplever at familielivet for ofte blir en arbeidsøkt, får heller ikke det overskuddet både de og barna fortjener til samvær, nærhet og lek. Det unødige stresset som skyldes skjevfordelingen av omsorgsoppgaver, risikerer å gjøre den viktige hverdagen så mye dårligere enn den kan være, både for mødre og barn.
Mange kvinner trenger derfor ikke bare midlertidig avlastning, partnere som er litt mer aktpågivende eller å bli sett for den innsatsen de faktisk gjør. De trenger en hverdag med langt mindre stress, og et permanent fritak for en større del av arbeidsbyrden.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
(Denne sto på trykk i Dagsavisen 14. januar 2023)
Publisert
• Sist oppdatert