Problemet er ikke mobbeparagrafen, men at skoleledelsen må bli bedre på å skille mellom snørr og barter.
Lektor Eric Winther skriver på NRK Ytring om hvordan det har blitt nesten umulig for ham å reagere eksempelvis når noen elever utsetter andre for sjikane i klasserommet. Situasjonen han beskriver, er åpenbart uakseptabel.
Dette er langt fra første gang en lærer deler erfaringer som viser at noen skoler sliter med å bruke den såkalte «mobbeparagrafen» i tråd med formålet.
Egentlig burde det ikke være så vanskelig.
Opplæringslovens paragraf 9 A er ment å beskytte mot «krenking». Det er viktig å huske at dette er et ganske sterkt uttrykk, med en viss terskel. Eksemplene som umiddelbart gis i loven, er «mobbing, vold, diskriminering og trakassering». Disse ordene etablerer et visst alvorsnivå. Det er ikke slik at paragrafen er ment å beskytte mot enhver form for ubehag, eller at skolen er nødt til å ta enhver klage fra en elev til følge, også åpenbart urimelige.
Enkelt oppsummert: Hvis en lærer har mobbet eller trakassert en elev, da er det en sak. Hvis en lærer har gitt beskjed om at en elev må slutte å mobbe eller trakassere en annen elev, da er det normalt ikke en sak.
Det burde egentlig være ganske åpenbart. Hvis elever som trakasserer, bruker mobbeparagrafen for å intimidere en lærer fra å gripe inn, er det noe riv ruskende galt i hvordan en skole praktiserer mobbeparagrafen. Da praktiserer skolen paragrafen på en måte som både undergraver lærernes posisjon, mobbeparagrafen som sådan, og ikke minst: de elevene som paragrafen faktisk er ment å beskytte.
Hvis elever i et klasserom har en opptreden som påvirker andre elever negativt, er det ingen tvil om at lærerens ansvar er å beskytte elevene som utsettes for dette. Selvsagt må en lærer forsøke å gå fram på en skånsom måte mot elevene som står for krenkelsen, med utgangspunkt i en respekt også for disse elevenes integritet, og ikke gå hardere inn i situasjonen enn det som trengs for å håndtere den. Det endrer derimot ikke på at en lærer selvsagt må ha mulighet til å gripe tydelig inn. Det har læreren også en plikt til å gjøre.
At man skal vektlegge elevenes opplevelse, er ikke ment å være et frikort for elever som opptrer på en måte som er til skade for andre, til å skrive om fortellingen så de blir de krenkede. Hvis en elev opplever det ubehagelig at en lærer har stanset eleven fordi hen sa noe uakseptabelt om en medelev, var det dessverre ikke til å unngå. Så kan det være viktig og riktig å følge opp situasjonen på andre måter, eksempelvis med en samtale med eleven eller kontakt med foreldrene, men der og da handler det først og fremst om å ivareta dem som er utsatt.
Dette er egentlig ganske grunnleggende, og det er ganske enkelt. Loven er virkelig ikke så uklar som man kan få inntrykk av i deler av den offentlige debatten.
Det som er avgjørende, er at skoleledelsen klarer å skille det ene fra det andre. Det betyr også at så lenge en lærer ikke har håndtert situasjonen på en kritikkverdig måte, er det skoleledelsen oppgave å støtte lærerens autoritet, ikke å svekke den – spesielt når det læreren har gjort, er å beskytte de elevene som mobbeparagrafen faktisk er ment å beskytte.
En lærer som beskytter utsatte elever fortjener rektors ros, ikke skjenn.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Først publisert på Utdanningsnytt 19. mars 2024.
Publisert
• Sist oppdatert