Det er krisetid. De som har minst, må settes først.
Vi kan bekjempe fattigdom hvis vi vil. Det handler om å huske, og prioritere, hva som er viktig. Kampen mot sosial nød, utenforskap og uverdighet er viktig. Den er noe å investere penger i – spesielt når det gjelder barn og unge.
Det er verdt å bruke penger på at barn ikke skal gå sultne. Det er verdt å bruke penger på at barn ikke skal stå på utsiden når de andre barna er på SFO. Det er verdt å bruke penger på at barn skal få gode ferieopplevelser, heller enn å bruke ferietiden på å dikte opp grunner til at ingenting skjedde. Det er verdt å bruke penger på at fritiden skal være en arena for fellesskap, ikke enda en del av utenforskapet.
Det handler om at barn ikke skal få barndommen ødelagt av mangel på muligheter og fortvilelse over foreldrenes maktesløshet. Det handler om at foreldre skal få glede seg over barnas oppvekst uten en daglig kamp for å dekke grunnleggende behov. Tidlig utenforskap kan påvirke hele livsløpet, og koste samfunnet langt mer enn tidlig innsats hadde gjort.
Det er positive tiltak i regjeringens forslag til statsbudsjett, som den økte satsningen på fritidsaktiviteter og på ungdoms overgang fra skole til arbeidsliv, den nye «ungdomsgarantien». Det som mangler, er en tydelig styrking av økonomien til utsatte barnefamilier. Et av de enkleste virkemidlene er å øke barnetrygden. For familier som har lite, kan det bety mye. Når regjeringen ikke engang prisjusterer den, blir det i praksis snakk om et kutt.
I en undersøkelse fra Respons Analyse er 90 prosent enige i at politikere må «prioritere» tiltak for å bekjempe familiefattigdom, og 87 prosent mener at politikere må øke støtten. Det er nå det virkelig gjelder for mange som, når vinterkulda kommer, risikerer å måtte prioritere mellom mat og varme. Før statsbudsjettet vedtas må vi se en reell styrking av økonomien til de mest utsatte. Alt annet ville være en uforståelig sløsing med muligheter og ansvar.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Publisert i Dagsavisen 19. oktober 2022.